Innestengt i huset..

Kamuflert liv 

Jeg levde med kraftig dødsangst i mange måneder etter en hendelse i familien som satte spor. Spor så dypt at jeg holdt meg inne i nesten hele denne tiden, jeg levde livet godt kamuflert slik at ingen rundt meg skulle merke at jeg hadde problemer. Det vanskelige var jo at jeg hadde kjæreste og barn som jeg skjulte dette for, så flaut hvis noen merket det. Men takket være at en bedrift prøvde seg med et nytt konsept med å levere varer på døren (dette var i 1997) hadde jeg alltid det jeg trengte uten å dra ut for å skaffe det selv. Jeg var ute i hagen med min sønn så han fikk kommet seg ut litt, men ikke lenger enn det. Han var 3 år så han var fornøyd 🙂 Og på en eller annen måte klarte jeg og overbevise pappaen hans om at jeg hadde andre ærender de gangene det var Tivoli eller Sirkus i byen. Jeg klarte ikke og gjøre det selv men ville at han skulle få oppleve det 🙂 

Møte med Nissen ?

Hvem er ikke glad i julen, julestemningen i byen, spente glade barn, pakker, pepperkaker, nisseluer og gode venner, jeg var det, jeg elsket det. Men, kroppen min nektet, jeg kunne ikke dra til byen på julegateåpning eller møte med nissen 🙁  En ting man virkelig er flink til med angst så er det å lage unnskyldninger, gode unnskyldninger for å komme seg unna gjøremål man ikke vil, og jeg var ikke noe unntak så jeg kom meg unna det også. Jeg var veldig god på å planlegge skrittene jeg måtte ta for å få andre til å gjøre for meg det jeg ikke klarte selv .Og når det gikk i boks satt jeg igjen med en følelse som var en blanding av lettelse og EKSTREMT dårlig samvittighet,noe jeg hadde hele denne perioden, men vi kom oss gjennom jula denne gang. Jeg visste at jeg måtte åpne meg til noen, men hvem, hva skulle jeg gjøre ……

Nei.. jeg MÅ hjem !

Jeg begynte å forberede meg på at det nå var det på tide og åpne meg for de aller nærmeste, de som jeg merket begynte å bli irritert og lei over at jeg var blitt så “vrang” og “vanskelig” å ha med å gjøre. Fikk høre at jeg var sær, og ble ikke med på noe, sa alltid nei. Den følelsen jeg fikk da likte jeg ikke, for jeg visste at jeg egentlig ikke var slik. Men hadde innerst inne forståelse for at folk mente det, for det var jo det jeg var. Så nå måtte jeg få tatt tak i det. Men det tok mange måneder før jeg følte meg “klar”. En dag ringte Mamma og spurte meg om jeg kunne hente henne på tog stasjonen. Den lå 5 minutter med bil fra der jeg bodde. Jeg svarte ja… Åh herregud, det betydde at jeg må.. jeg hadde ikke vært ute eller kjørt bil på mange mange måneder, men denne gangen skulle det gå. Jeg tenkte at jeg skulle ihvertfall ikke være tidlig ute, hun kunne vente på meg istedet for at jeg skulle vente på henne, det går tenkte jeg… Svetten haglet, hjertet hamret og jeg følte meg uvel, men jeg kjørte ned, hentet henne og hun takket meg for at jeg kunne kjøre henne hjem som var 20 minutter å kjøre…. men nei det kunne jeg ikke..da bare sa det stopp inni meg og jeg sa høyt…NEI, jeg MÅ hjem !!!!

 

Tiden var inne

Vel hjemme så var kroppen tilbake i en trygg balanse, men nå hadde jeg ikke noe valg lenger for jeg måtte forklare min oppførsel for Mamma. Vi snakket sammen lenge og jeg fikk forklart min situasjon og jeg følte en enorm lettelse. Jeg burde visst jeg kunne snakke med henne før, men et steg var unnagjort. Snakket også med kjæreste og venninner slik at de hadde noe forståelse for meg og min særhet. Og med Mammas hjelp kom jeg meg til en psykolog og fikk kommet meg ut av den verste knipa. Med dette lærte jeg at det er viktig å snakke med noen, dele slike tanker og følelser med NOEN.. Det hjelper godt så man slipper en daglig kamp med seg selv, og jobben det tar å være noe man ikke er utad …….Jeg fikk det bedre og var ikke lenger innestengt i huset 🙂

Snakk om det 🙂

#angst #familie #venner #følelser 

 

 

 

 

4 kommentarer

Siste innlegg