Minner ved vinduet..

Jeg var 12 år den dagen pappa flytta, og jeg husker det som om det var i går. Noen ting setter seg fast i minnet og hjertet, og denne dagen gjør det. Ikke nødvendigvis som en fæl dag, men som en trist dag. Jeg bor jo i huset der mange av minnene med han er fra, og det er faktisk en veldig god følelse at jeg nå kan sitte med et smil om munnen å se på akkurat det stedet jeg sto i vinduet og vinket til han når han dro. Der og da trodde jeg ikke livet ville gå videre på samme måte.

Han dro til Tromsø, og som den hormonfylte tenåringen jeg var i ferd med å bli trodde jeg vi kom til å miste all kontakt. Den ene dagen tenkte jeg slik, neste ikke. Opprør i sinn og kropp? Ja det kan man si, men det var kanskje godt for noe, for livet gikk videre og jeg forsto at vi kom ikke til å miste kontakt. Han ringte,jeg ringte og han kom på besøk og vi dro på besøk, og Tromsø er jo bare en fantastisk fin by, så etterhvert var det jo bare litt kult å ha en pappa som bodde der.

Det er rart med det hvordan man tilpasser seg situasjoner man kommer opp i, og jeg lærte meg etter hvert å finne det positive i ting. Også i det negative. Det finns en løsning på det meste bare man legger godviljen til 😊 Og dette lever jeg for i dag, det finns en løsning på det meste. Og jeg kan med glede si at Pappa og jeg har et kjempegodt godt forhold, og jeg sitter med en stolthet av å kunne si : Min Pappa bor i Tromsø 😊

Bilder tatt av og lånt med tillatelse fra @vegasti1 på instagram 

Sjekk ut siden hans, fantastiske bilder 🙂

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg