Er det mulig??

I år 2001 bygde vi et hus i Sandefjord, innerst i ei blindgate. Her må jeg bli kjente med naboene tenkte jeg, for det var mange andre hus i samme gate. Hadde så vidt hilst litt på nærmeste nabo, og hun virket hyggelig så dette skulle gå bra. Så jeg vinket de gangene jeg kjørte forbi henne. Det var en god start tenkte jeg da 🙂 

En ettermiddag så jeg ut av vinduet og fikk øye på henne, hun sto ute. Da gikk jeg ut og latet som om at jeg leita etter noe ute ved bilen min (håpløst). Harket litt for meg selv i håp om at hun hørte meg og ropte på meg, så jeg fikk snakket litt med henne (sjenert vettu). Hun så meg, ba meg komme bort og vi snakka sammen lenge. «Endelig…isen brutt, phuu!”

Dagen etter på morgenen satt hun ute igjen, og da tenkte jeg at “hallo..nå kjenner jeg henne litt så da stikker jeg bort”. Får være litt kul da og ikke være sjenert, hjelper noen ganger det på flauheten å heller være kul. Så jeg sa muntert faktisk “Heeeei, hva sitter du her og depper over, skulle jo tro noen hadde dævva??» Lite forberedt var jeg på svaret.

«Ja Lene, Pappa døde i natt, fikk beskjed i sta» Eh.. atte ehh..(om det hadde vært mulig og forsvinne) Fy flate, jeg har ALDRI vært mer satt ut i hele mitt liv, og jeg sprang hjem. Etter en liten stund kom hun og ringte på og sa,”vi er ikke synske, du kunne jo ikke vite, det går bra”. Uff, Ga henne en god klem, og fra den dagen ble vi veldig gode venner, og nå, 17 år senere er hun en av mine beste venner <3 og denne historien “ler” vi av i dag.

*Siden den gangen har jeg ALDRI sagt noe slikt igjen*

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg