Jeg kommer aldri til å glemme den følelsen jeg hadde den dagen jeg sluttet på folkehøyskolen, jeg trodde rett og slett verden skulle rase sammen og at jeg aldri skulle komme meg til hektene igjen. Jeg tror rett og slett ikke at jeg har grått så mye og lenge som gjorde i strekk den dagen, verken før eller etter. Å bo på internat med mange mennesker i 1 år for så å skilles ble en stor overgang for meg, og ikke bare det, jeg var jo forelska. Jeg skulle reise fra både venner og kjæresten min.
Ikke gråt fordi det er over. Smil fordi det skjedde…
Mamma og Pappa kom å hentet meg og jeg ville ikke være med hjem, jeg ville være den siste som dro. Heldigvis var de tålmodige og ventet på meg til jeg var klar. Min kjæreste bodde jo i Bergen, så jeg visste at enten var det siste gang jeg så han eller så var det ihvertfall VELDIG lenge til. Når vi kjørte derfra var jeg nok i den verste tenårings krisa jeg kan huske og mine følelser var til å ta og føle på. Det var krise i kroppen min. Pappa bodde i Tromsø på den tiden, men jeg er fortsatt takknemlig for at han kom og var sammen med meg han også den kvelden vi kom hjem. Tårene ville ingen ende ta, men jeg husker hvor godt jeg ble tatt vare på og jeg sovnet av utmattelse på sofaen den kvelden. Det som er positivt med tenårings tiden er jo at ting går veldig fort over. Man tror jo at man er ekstremt flink på problemløsninger. For min kjæreste og jeg fant jo ut at det var null problem, vi kunne jo bare flytte sammen. Og med den tanken så var liksom livet bra igjen. Vi var 16 år og naturligvis gikk alt dette over også. Dette er gode minner som jeg aldri vil glemme og det var absolutt den beste tiden fra den tidlige tenårings tiden min.
Når jeg nå tenker på denne tiden så er det nesten som det var i går, og jeg kan ikke tro at det er over 30 år siden, shit, det er lenge….!!
Ha en fin søndag 🙏
Følg meg gjerne på Instagram og Facebook også ❤