I mange år hadde jeg en daglig kamp med meg selv, jeg visste at hver dag var en utfordring. Jeg visste at mine venninner kom med forslag om ting vi kunne gjøre sammen. Jeg visste at Daniel ville på kino eller på lekeplassen, jeg visste at utfordringene ville komme hver dag. Jeg visste at jeg igjen måtte si nei, jeg visste at jeg heller ikke denne dagen kom til å fortelle hvorfor. Jeg visste at min maske nok en gang skulle på og jeg visste at unnskyldninger måtte planlegges. Jeg visste alt dette, men de rundt meg visste ingenting
Dette var noen vonde år, jeg var ensom inni meg.. selv om at jeg hadde folk rundt meg hele tiden. Jeg var alene med det som foregikk, og jeg klarte bare ikke å få det sagt. Jeg trodde jeg skulle komme til å bli dømt og ikke forstått, jeg trodde noen kom til å le av meg, jeg så for meg var det tryggest og bare holde det for meg selv. Men der tok jeg feil.. For fra den dagen jeg åpnet meg om min angst så lettet det så på alt jeg hadde inni meg. Og endelig kunne jeg begynne å leve litt igjen.!
At jeg NOENGANG skulle være åpen om dette, det hadde jeg aldri trodd på den tiden, men gud som det har vært til hjelp. Jeg kunne endelig senke garden min, jeg kunne endelig sette ord på hvorfor, endelig kunne jeg leve litt igjen. Det er så viktig å åpne seg til de rundt deg, de forstår når du forklarer, så snakk om det, det er ikke farlig, det er til stor hjelp. Og gir deg muligheten til å leve et bedre liv. Jeg er så takknemlig for all støtte jeg har fått opp igjennom årene ❤
Den aller første gangen jeg opplevde et skikkelig angstanfall så sto jeg i kø i Sandvika ved Oslo. Jeg sto i den innerste filen og det var biler rundt meg OVERALT. Svetten haglet.. jeg måtte vekk, jeg klarte ikke å bli værende der. Jeg følte at jeg ble kvalt og slet skikkelig med å puste (trodde jeg). Jeg hadde 2 andre med meg i bilen, men det “dreit” jeg i, jeg skulle vekk derfra uansett! Jeg blinket ut, presset meg ut slik at bilene i filen utenfor meg MÅTTE la meg komme frem, de tutet og var nok ganske så hatefulle, men det “dreit” jeg også i.
Kom meg ut i taxi/buss filen og bare kjørte, javel så får jeg bot, javel så mister jeg lappen. Jeg skulle hjem og det var det eneste som betydde noe! Fra denne dagen og mange år fremover var jeg så redd for kø at jeg måtte lære meg tidene det var mye trafikk og ikke, og hvis jeg egentlig måtte ut å kjøre i rushtiden, ja da ble jeg hjemme uansett. Til slutt måtte jeg komme meg ut av dette og måtte takle å kjøre i kø igjen. Den beste måten å mestre dette på var å havne i kø og se at det faktisk gikk bra.
“Frykt er uvitenhetens lange skygge”
Hver eneste fredag var det kø fra Sandefjord til Larvik så dette var strekningen jeg startet på. Jeg hadde sett meg ut lengde fra avkjørsel til avkjørsel slik at jeg hadde en viss peiling på hvor jeg kunne kjøre av E18 hvis jeg måtte. De første gangene snudde jeg før jeg i det hele tatt var kommet på hovedveien, de neste gangene tok jeg av ved første avkjøring. Slik drev jeg på helt til jeg ble stående i kø fra Sandefjord til Larvik uten å ta av noen plass. Kan huske den stolte følelsen jeg hadde på veien hjem til Sandefjord (bodde der da) igjen når jeg kjørte i motsatt retning av køen. STOLT!!
Ennå så ligger det litt i meg at jeg helst ikke kjører til Oslo i rushtiden hvis jeg ikke må, men nå blir jeg i hvert fall ikke hjemme i stedet. Før så hindret det meg totalt i tilfelle det skulle skje noe som lager kø utenom rushtiden også. Dette er jo noe man aldri vet, for det kan skje. Jeg er stolt av meg selv for at jeg tok meg selv i nakken og møtte det som hadde fryktet meg så lenge. Jeg prøvde alt for å bli kvitt det, men det å stå i det var det eneste som hjalp. Så er du plaget med angst for noe, jobb deg mot det du frykter cm for cm så kanskje du også mestrer det til slutt 🙏 Hvis ikke så er det greit det også.
