Jeg kom aldri tilbake til han!

Det er vanskelig for andre å se innsiden av et menneske og det er vanskelig å forstå at et menneske kan være syk når det ikke synes. Men de aller fleste indre kamper syns ikke, de behøver heller ikke å merkes hvis man ikke vet. Så det er viktig å ikke dømme andre ut fra det du ser eller det du opplever ved en samtale med noen. Jeg vet at når jeg hadde det som verst med min angst, så var det ikke noen som kunne se det på meg. Visste du det ikke så kunne du heller ikke se det ved å snakke med meg eller bare se på meg. Var det noe jeg var ekspert på så var det å skjule mitt indre. På den tiden så syns jeg det var skikkelig flaut, så flaut å si så jeg var den eneste som visste i veldig lang tid. Nå syns jeg det er leit å tenke på at jeg følte det slik.

 

Det skal ofte mye til for at noen åpner seg om sine plager og jeg kom en gang til en psykolog som ikke trodde på meg heller da jeg sleit med å åpne meg ordentlig. Jeg vet ikke om det var han eller meg det var noe galt med, men av en eller annen grunn følte jeg meg ikke trygg nok til å åpne meg for denne mannen. Og jeg tror jeg gjorde rett i det for etter 5 timer hos han spurte han: “Hva heter du igjen og hvor jobber du?” Altså for det første brukte jeg lang tid på å bestemme meg for å ta kontakt med en lege, så møter jeg en som ikke får med seg NOE av det jeg fortalte. Hun kunne ikke engang navnet mitt, og som jeg forsto tok han seg ikke bryet å se i papirene etter navnet mitt før timene en eneste gang.

 

Stol på deg selv, for ingen kjenner deg like godt som du selv kjenner deg. Ikke gi deg, få et svar eller få den hjelpen du behøver for ditt problem. Det er viktig og det er IKKE flaut! Ta vare på deg selv ❤

 

Han brukte mine timer som jeg betalte for til å snakke om seg selv, sin familie og alt han eide. Jeg tror jeg vet det meste om hans familie og hvor flink hans datter var til å presse seg selv ut i situasjoner der hun var redd. Hør og lær sa han en gang til meg! I en av de 5 timene jeg var der sa jeg ikke et ord, jeg fikk ikke komme til mellom alle hans setninger. Og ingen av setningene handlet om noe som hadde med meg å gjøre heller. Så jeg kom aldri tilbake til han! Det er så viktig å kjenne seg trygg på den man skal åpne seg til, det er grunnlaget for god behandling. Heldigvis traff jeg på verdens fineste lege som hjalp meg kjempegodt. Ikke gi deg om du ikke trives hos legen du kommer til, du er viktigst og du fortjener den hjelpen du søker.

 

Alle som trenger det fortjener hjelp, alle fortjener en lege som hører på deg og tar deg alvorlig. Du vet best, og ingen skal fortelle deg at du ikke har det som du har det. Det gjelder både psykologhjelp og vanlig allmenn legehjelp. I 20 år gikk jeg til lege med vond mage og det eneste jeg fikk høre var at jeg sikkert hadde irritabel tarm. Når jeg traff på rett lege da fikk jeg konstatert en meget fremtredende endometriose og måtte ha en lang operasjon for å få orden på alt som hadde skjedd i magen. Alle organer i mitt underliv var grodd sammen til ei kake, som igjen hadde festet seg i tarmen og smertene var uutholdelige til tider. Jeg visste at jeg ikke hadde irritabel tarm, jeg bare visste ikke hva det var før jeg kom til en lege som gikk dypere til verks og fant ut av det.

mariposa-script-font

Min Instagram HER og min Facebook side HER, følg meg gjerne 🤞

 

 

 

Det var leit, men det var det mest rettferdige å gjøre

Mellom permene i min dagbok

Jeg er så utrolig glad for at jeg valgte å begynne å blogge, jeg er så glad for at jeg stakk foten ut i det ukjente. Jeg som egentlig er så redd for slikt, men jeg torde å gjøre det. Det er jeg stolt av og jeg syns det er ble så mye lettere å åpne seg i et offentlig miljø enn imellom permen i min dagbok. Hvor merkelig er ikke det? Det er mye enklere å variere innhold her, det er lettere å fokusere på de riktige tingene. For det er ikke bare det negative som kommer ut her. Jeg hadde lyst i så lang tid til å starte med blogg, jeg ville ikke skrive i dagbøker lenger. Jeg ville skrive mer, men jeg brukte mange år på å faktisk gjøre det. Jeg hadde en blogg, men jeg skrev ikke på den, jeg skrev heller på papir, det var tryggest.

 

Jeg skulle fokusert på det gode også

Så begynte jeg å tenke på hvor godt det gjorde meg å skrive, hvor god terapi det var på dager da alt var litt mørkt. Men også på hvor godt det hadde vært å delt mine gleder. I mine dagbøker skrev jeg sjeldent om de gode tingene, den var der til det som var ille og ikke til det som var godt. Når jeg kikket igjennom dem så fikk jeg vondt i magen og angrer på at jeg ikke hadde flere muntre ord, for jeg hadde det jo så bra også. Alt var ikke bare ille, men det skulle man faktisk tro ifølge mine gamle dagbøker.

 

Å fokusere på det negative gjorde meg ikke noe godt, det ga bare negativiteten røtter. Det ble så mye bedre når jeg klarte å bryte de røttene og ikke gi det mer vann.

 

Ingen fortjener det

Jeg ønsker ikke at noen i min nære familie skulle lese de og tenke: “herregud, hadde hun det så ille?” For det er nettopp det de hadde kommet til å tenke, og det var ikke slik det faktisk var. Men det var når jeg følte meg ensom, når angsten min holdt meg våken om nettene og når jeg var sliten og lei jeg skrev best. Da kom ordene ut som perler på en snor, og da skrev jeg for å få det ut, komme over det, for så å bli glad og positiv igjen. Men det ble aldri nevnt der.

 

Det var leit, men det var det mest rettferdige å gjøre

Den dagen noen skulle lest dem, det måtte vært etter at jeg ikke var her mer. Da kunne jeg jo ikke forsvart innholdet eller forklart noe av det som sto der. Det var skikkelig leit å makulerer dem, kaste dem i søpla, men det var det mest rettferdige å gjøre ovenfor andre i min nærhet. Det var da, dette er nå og i dag er det godt å skrive om alle de gode tingene som skjer i livet mitt også. Det er ikke bare terapi å få ut gørr og skrive om det som er negativt. Men å dele det positive også, det gir meg så mye. Er det noe jeg er fan av og lever opp til så er det positivitet, det er det man kommer lengst med. Det er kanskje derfor jeg har det så godt som jeg har det i dag.

honey-script-font

Min Instagram HER og min Facebook side HER, følg meg gjerne 🙏❤

 

Oi, det er en litt skremmende tanke faktisk

I dag så slo det meg hvor fort tiden flyr, ikke fra uke til uke, men i år. Kan huske det som om det var i går når jeg var 16 år og gledet meg til å bli 18. Når jeg var 18 og gledet meg til å bli 20. Etter det så sluttet jeg å glede meg, da ville jeg at tiden skulle stå stille en stund. Men plutselig så var jeg 30, så var jeg 40.

 

Nå nærmer det seg min aller siste bursdag i 40 årene og det er helt rått å tenke på. Neste år på denne tiden så er det dager igjen til jeg blir 50. 50 ÅR!!!  Oi, det er en litt skremmende tanke faktisk. Det er nesten ikke til å tro at tiden frem til nå har gått så fort. Det sies at alderen er bare et tall og ja det er det, men det er også en realitet at man ikke er ung lenger.

 

Alder og rynker er jo bare noe som henger på utsiden. Det som er viktig er å leve et liv fylt med kjærlighet, nysgjerrighet og kreativitet // Wenche Myhre

 

Det har jeg jo skjønt for lengst, og det er helt ok å si at jeg er 48, men jeg kjenner på meg at det er litt vanskelig å ta innover seg at jeg nærmer meg 50. I dagens verden så skal man bare være glad for at man faktisk får sjansen til å fylle 50 år. Det er så UTROLIG mange som ikke får det, så sånn sett så setter jeg utrolig stor pris på det.

 

Jaja, godt jeg har en forlovede som er 41 år og mange gode venner som holder meg “ung” i et tiår til og vel så det. Men mesteparten av jobben må jeg jo gjøre selv, så det er bare å få på seg joggeskoa og holde hoftene i gang. Jeg har mange år foran meg hvor jeg skal både lage sprell og drive bloggen min.

 

Ha en fin kveld og natt🙏

 

honey-script-font

Min Instagram HER og min Facebook side HER, følg meg gjerne 🙏❤

 

 

 

 

Det er ekkelt å ikke se verden med klare øyne

Jeg ser egentlig ikke så mye uten briller, men blir ofte gående uten noe som resulterer i hopdepine. Så på onsdag skal jeg på en ny synsundersøkelse og linsekontroll. Jeg er tom for linser og de hadde ikke typen jeg bruker inne så da tenkte jeg at det var like greit å sjekke styrken på nytt før jeg bestiller nye. Heldigvis så får jeg linser for 5 dager mens jeg venter på at nye kommer inn.

 

Det er ekkelt å ikke se verden med klare øyne. Det er også helt umulig å bruke briller hele tiden, jeg får det bare ikke til og har forsøkt å venne meg til det i mange mange år. De ender bare opp på hodet og blir kun brukt når jeg må. Så jeg MÅ ha linser. 

 

Det er helt sykt hvor dårlig synet mitt har blitt de siste årene, jeg skulle tro at de ikke ble verre nå og at det har stagnert. For jeg vil ikke se dårligere enn jeg gjør nå, for da blir det krise. Jeg har for eksempel ikke sjangs til å sminke meg uten linser, for det er ikke så lett å slenge på sminke med briller på øya. Jeg har alltid vært langsynt, men nå er jeg lenger enn herfra til Kina synt.

 

Ha en fin søndag

malenna-font

Min Instagram HER og min Facebook side HER, følg meg gjerne 🙏❤

 

 

 

 

Jeg skulle egentlig ikke fortelle om dette, men……

Jeg forteller jo om så mye annet så hvorfor ikke dette. 

Jeg merket for mange mange år siden at jeg ikke fungerte godt på dagtid. Jeg var trøtt, jeg var utslitt og klarte nesten ikke å holde meg våken en eneste dag. Jeg har store mandler som skulle vært operert ut for lenge siden, men det har aldri blitt gjort. Jeg var hos legen og fortalte at jeg snorket mye, det var jeg blitt fortalt. Legen forklarte at pga de enorme mandlene var grunnen til at jeg snorket.

 

Jaja, mange mennesker snorker og hva kan man gjøre med det? Vel, min kjære partner in crime hadde gang på gang ørepropper i for å få sove stakkar. Men alt blir en vane, så han sov til slutt godt med lydene fra meg. Etterhvert så fant jeg ut at jeg måtte finne ut av hvorfor jeg var så sliten. Jeg kjenner mange som snorker, men ingen virket å være så uopplagt som meg hver eneste dag.

 

“GOD NATT MIN FINE DARTH VADER” , SA RUNE TIL MEG HVER KVELD LENGE!

 

Jeg fikk time hos øre/nese/hals og vi ble enige om at jeg skulle kjøre en søvntest. Den skulle finne ut hvordan jeg egentlig hadde det på natta. Jeg fikk med meg en haug av ledninger og ting jeg skulle feste rundt omkring på meg. Så var det å levere dette så de fikk lese det av. 38 pustestopp i TIMEN var resultatet og hovedgrunnen var visst at når jeg slappet helt av i halsen så tettet mandlene for all luft.

 

Det ble jo så klart anbefalt at de burde fjernes, og siden jeg er så lite tøff når det kommer til slikt så har det bare blitt utsatt og utsatt. Fikk en c-pap maskin med meg hjem og fra første dag jeg begynte med den så har jeg fått et helt nytt liv. Nå har jeg null pustestopp og mandlene får nok kjørt seg hver natt med en storm av luft som tvinger de fra hverandre. Jeg er uthvilt og maska har blitt min aller beste venn hver kveld, jeg tror nesten den inneholder sovemedisin. 

Det viktigste av alt med denne er at livskvaliteten min har økt med 100 % 😊

honey-script-font

Min Instagram HER og min Facebook side HER, følg meg gjerne 🙏❤

 

 

En positiv utvikling

Jeg er så glad for å kjenne på den forandringen og utviklingen jeg har hatt fra jeg begynte å blogge for snart 2 år (november) og frem til nå. En positiv utvikling som jeg fortsatt jobber med å fullføre. Det har skjedd så mye i mitt tankesett og jeg er så UTROLIG glad for at jeg kom meg ut av den forferdelige bobla jeg startet i. Jeg torde ikke å legge ut et eneste bilde uten filter av meg selv. Jeg var så redd samtidig som jeg følte meg som det tøffeste menneske på jord som torde dette. Jeg skulle frivillig åpne meg opp for de som evt skulle lese bloggen min.

 

Jeg kunne ingenting om bloggverdenen og for alt jeg visste så skulle mange lese og følge meg. Ihvertfall flere enn meg selv, det jeg skrev skulle ikke lenger være kun for mine øyne. Det var en utrolig skummel tanke, men det føltes rett for meg. Jeg visste også at mye av det jeg hadde på hjertet ville komme som en overraskelse på noen av de jeg kjente fra før. Det skremte meg litt, men jeg var kanskje aller mest redd for at noen ukjente skulle klare å trykke meg ned ved stygge kommentarer. Det hadde jeg fått med meg at kunne skje.

 

TUSEN TAKK FOR AT NETTOPP DU LESER MIN BLOGG, JEG SETTER SÅ STOR PRIS PÅ DET

 

Det har ikke skjedd, de få negative kommentarene jeg har fått har ikke gått på meg personlig. Men måten det er uttrykt på egner seg ikke i kommentarfeltet mitt. Kritikk tåler jeg, det må jeg nesten tåle hvis jeg skal være blogger og det er ikke bestandig at alle er enige i mine meninger og synspunkt. Det respekterer jeg og hvilken måte noen bestemmer seg for å si det på er opp til hver enkelt. Det er til syvende og sist jeg som bestemmer hvilke som skal godkjennes eller ei. Jeg skal ha et positivt kommentarfelt og godkjenner ikke “stygge kommentarer”.

 

I dag så er dette noe som inngår i hverdagen min, dette var det en mening med for meg. Jeg har lært mye, jeg har utviklet tankegangen min i positiv retning. Jeg har aldri filter på bildene mine lenger og jeg elsker å nå ut til folk. Jeg skriver fra hjerte, jeg sier mine meninger og jeg deler det meste. Min blogg er en del av min hverdag og min hverdag har gode dager og mindre gode dager. Nettopp slik en hverdagsblogg skal være, ikke sant?

 

Ha en fin torsdag og du, vær stolt av deg selv og ta vare på deg selv 🤞

honey-script-font

Min Instagram HER og min Facebook side HER, følg meg gjerne 🙏❤

 

 

 

 

 

 

 

 

Det kan være slitsomt å ha meg i livet sitt

Jeg vet at jeg er en snill farmor, mamma, stemamma, datter, svigermor, svigerdatter, svigerinne, tante, kjæreste, søster og ikke minst venn. Jeg gjør det meste for dem jeg er glad i og jeg strekker strikken langt for alle jeg bryr meg om. Men når det kommer til ting jeg er redd for, ting som jeg har opplevd angst for før og ting som er langt utenfor min komfortsone så er jeg vanskelig å ha med å gjøre. Spesielt for de som ikke skjønner meg helt, da oppfattes jeg som sta og vanskelig å rikke dessverre. Noe jeg er når jeg beskytter meg selv.

 

Jeg skulle ønske det ikke var slik, jeg skulle så klart ønske jeg hadde null bekymringer og bare var med på alt. Men jeg er ikke slik, og jeg har ikke vært slik så lenge jeg kan huske. Nå i denne covid-19 tiden så har jeg holdt meg mye hjemme, nettopp fordi JEG er redd for å dra med meg smitte hjem. Jeg er selv redd for å bli smittet og vi har både barn og foreldre i risikogruppen. Det gleder meg at smittetallene ikke er verre enn de er, men coronaen er ikke borte, den er fortsatt rundt omkring. Men jeg er mer ute å farter nå enn før og tør å dra på andre butikker enn matbutikken, jeg skal jo til og med til frisøren.

 

Mitt aller største ønske i livet er å bli en bedre versjon av meg selv! 

 

Til daglig så er ikke alt dette noe som plager meg, men når jeg må si nei til ting jeg egentlig vil det er da jeg kjenner hardest på dette. Det er da jeg tenker at jeg ikke er bra nok, det er da jeg tenker at det kan være vanskelig å ha meg i livet sitt. Og det tynger meg for jeg skulle ønske jeg bare hadde en periode der ingenting hindret meg i å gjøre akkurat det jeg vil. Som nemlig er å si JA til det meste jeg blir spurt om. For det meste jeg blir spurt om er faktisk noe jeg kunne tenkt meg å være med på.

 

Det er ikke bare å skjerpe seg, det er ikke bare å snu om tanken. Hvis det var så lett så hadde jeg gjort det for lenge siden. Jeg har troen, jeg gir ikke opp fordi jeg har lyst, jeg vil og jeg skal trene meg opp til å bli den jeg har lyst å være. Om ikke bare for meg selv, så for alle de herlige menneskene jeg har i livet mitt som faktisk godtar meg som den jeg er. Og jeg vet at jeg kan oppleves som en vanskelig person. Men jeg er ikke det, jeg gjør så godt jeg kan både for meg og dere alle ❤

honey-script-font

Min Instagram HER og min Facebook side HER, følg meg gjerne 🙏❤

 

 

 

 

 

Ja, det gjør vi!

På mange områder så er jeg veldig flink, jeg får som regel til det jeg bestemmer meg for å gjøre av prosjekter. Jeg er god på å tenke ut løsninger og ser veldig godt for meg hvordan ting blir før jeg/vi i det hele tatt har satt i gang med en jobb. Og stort sett så er det nettopp slik det blir når det er ferdig. Jeg er ofte stolt av det jeg får til og får mye skryt også.

 

At jeg er stolt over ting jeg får til er ikke noe jeg alltid har vært, men fy for en god følelse det er å kunne være det. Men, på veldig mange områder så føler jeg meg skikkelig ubrukelig. Når det kommer til det å være tøff, spontan og utforskende. Kaste meg rundt og prøve nye ting utenfor min komfortsone. Være et “ja, det gjør vi” menneske og ha en rolig holdning til det.

 

Jeg skulle ønske av hele mitt hjerte at jeg var litt mer på den måten, at en overraskelses tur var topp, at en telttur eller en fjelltur høres knallmoro ut. At det å sove ute under åpen himmel på en holme hadde vært noe jeg hadde drømt om. Tenk om 17 mai var den beste dagen i året for meg. Tenk hvis det å kaste seg i bilen å kjøre til Tromsø eller Fosnavåg var noe jeg hadde gjort på sparket. Når det kommer til slike ting så klarer jeg rett å slett bare å tenke “tenk om… hva hvis…” Planlegging på mer enn et par uker må til for meg.

 

Jeg er så lei av å tenke slik, jeg er så lei av at jeg ikke klarer å bli giret, tenke JA og bare gjøre. Rune vet jo hvordan jeg er på disse områdene og han godtar det. Men et sted inni meg er jeg redd for at han skal bli lei. JEG liker ikke at det er slik, og jeg er sikker på at han skulle ønske ting var annerledes også. Vi er forskjellige, vi tenker ulikt, og vi respekterer hverandre.

 

Og heldigvis så elsker vi hverandre og møter hverandre nesten på midten. Jeg må jo si at de fleste avgjørelsene går på mine premisser, men jeg er myk i kantene og ikke krevende. Jeg forklarer slik at han forstår og vi snakker om det og finner en tid det passer oss begge. Vi ønsker å reise på en kjæreste tur og vi har nå god tid til å planlegge. Det er et ønske vi begge har og det skal vi få til.

 

Jeg er så takknemlig inni hjerte mitt ❤

honey-script-font

Min Instagram HER og min Facebook side HER, følg meg gjerne 🙏❤

 

 

 

 

 

 

 

Den gir deg noe å gjøre, men den får deg ingen steder

Jeg har brukt hele dagen på å grue meg til å dra til legen, eller nei, jeg har brukt de siste 3-4 mnd på å grue meg. Det er vel det som er sannheten, for det første så er det ikke alright å gå til gyn. For det andre så var det langt utenfor min komfortsone (i disse tider) å sitte på et legekontor. Men igjen, det gikk jo så bra! Jeg var også skikkelig redd for nye endometriose funn og var nesten sikker på at det var det.

 

Bekymringer er som en gyngestol: Den gir deg noe å gjøre, men den får deg ingen steder. Bekymringer er som babyer; Jo mer man duller med dem, desto bedre trives de.

 

Men neida, det var bare arrvev etter operasjonen som kan irritere litt. Og det er jo bare sånn det er og nå skal jeg (igjen!) slutte å bekymre meg så mye. Som regel så er det jo så unødvendig, det satt 1 person utenom meg på venterommet og hun satt 10 meter fra meg. Så det var jo heller ikke noe problem. Så da har jeg brukt utrolig mange timer på unødvendig bekymring og nå er det gjort. Nå kan sommer’n bare komme.

Det var sol når jeg kjørte ned på Fritzøe brygge og når jeg parkerte så kom det ei skikkelig hagleskur. Det smalt mot vinduene og jeg måtte vente med å gå ut og plutselig var det sol igjen. Merkelige greier, egentlig litt fascinerende syns jeg. Nå skal jeg lage middag og puste lettet ut for at denne timen er unnagjort og alle bekymringer for denne dagen borte.

cursive-fonts

Min Instagram HER og min Facebook side HER, følg meg gjerne 🙏❤

 

 

Jeg skal vinne over covid-19!

Jeg er en veldig hjemmekjær person, jeg elsker å være hjemme å styre med mitt. Men nå som jeg for det meste MÅ være hjemme så tenker jeg på alt jeg ikke har “lov” å gjøre. Hvorfor er det egentlig slik at man har lyst å gjøre de tingene man ikke kan, men som egentlig ikke betyr så mye når man kan. Jeg husker når jeg lå på sykehuset og hadde operert, da drømte jeg om å gå lange turer og være mye ute. Da savnet jeg skogens lukter og jeg bestemte meg for at når jeg var frisk igjen, da skulle jeg gå daglige turer i skogen. Alle disse tingene som ikke er det store i mitt daglige liv. Jeg går turer, men har aldri savnet å gå tur i skogen på en helt vanlig dag.

 

Når man er i en situasjon der man ikke kan, så tenker man ofte over de tingene man tar for gitt på en helt vanlig dag. Hva skal egentlig til for at man har samme tanke når man også har muligheten til å gjøre det? For å være helt ærlig så syns jeg det var litt deilig i starten at vi fikk beskjed om å holde oss hjemme mest mulig, det passet meg utmerket. Null stress og hele familien roet seg med at det var slik det skulle være en stund fremover. Nå skulle jeg ønske vi kunne satt oss i bilen og kjørt til langt, nå skulle jeg ønske vi kunne flydd på weekendtur. Jeg vil alt vi ikke kan få til.

 

Jeg gjør så godt jeg kan i dag, og i morgen kan jeg kanskje gjøre det enda bedre 🙏

 

Nå når jeg ikke kan, så frister et fullt fly, lange køer på flyplassen og trange, folke fulle gater. Jeg har jo i mange år vært plaget med sosial angst og egentlig ikke likt meg noe særlig rundt omkring med masse mennesker. Det har bedret seg mye med årene, men det er ikke helt borte. Men nå savner jeg det å kunne gjøre alt, nå frister det meg. Kun fordi jeg ikke kan. Og jeg må si jeg har vært/er redd for at dette viruset kan sette meg litt tilbake på dette. For det første så er jeg skikkelig redd for å bli smittet av dette, og for det andre så kommer jeg nok til å være det helt til jeg har fått vaksine. Så det som engster meg er at når resten av landet våkner litt opp igjen, så vil det enda ta lang tid før jeg gjør det.

 

Jeg kan ikke bare bestemme meg for at det ikke skal skje, så jeg krysser fingrene for at det ikke kommer til å skje. Og så klart så går jeg med innstillingen at det IKKE skal skje. Det er jo så leit at denne pandemien skal gjøre en veldig god fremgang dårlig igjen. Så jeg må vinne over denne situasjonen, jeg må lede over viruset og ikke la det få overtaket på meg. Jeg skal vinne over covid-19! Det er det jeg skal gå inn for ihvertfall. Jeg har det jo så fint om dagen, Rune og jeg koser oss med vår prosjekter og heldigvis så kan jeg snakke med han om mine bekymringer. Der har jeg full støtte og det setter jeg enorm stor pris på ❤

 

Ha en fin dag

cursive-fonts

Min Instagram HER og min Facebook side HER, følg meg gjerne 🙏❤