Når smilet som egentlig er der blir borte.

Jeg har det bra og jeg er egentlig i godt humør, men noen ganger får jeg en sånn følelse inni meg som jeg ikke helt kan forklare. Jeg kjenner meg litt lei meg og og liker ikke at smilet som egentlig er der blir borte. Det er veldig rart og noen ganger går det veldig fort over, men i dag har det hengt litt etter meg hele dagen. Jeg har ingenting å være lei meg for, og jeg har kost meg hele dagen med å være kreativ.

Jeg tenker opp når jeg er nede for jeg er en optimist..

Jeg har forsøkt å gå litt inn i meg selv, tenke over hva grunnen kan være eller om det i det hele tatt er en grunn. Konsentrasjonen min har heller ikke vært på topp i dag selv om at jeg har fått gjort det jeg skulle. Jeg har vel kommet frem til at det bare er slik det er og at alle dager ikke er like. Og det finnes vel ingen som føler for å smile og være på topp alle dager i uka?

Ha en fin kveld videre, og i morgen er smilet på plass igjen ❤
honey-script-font
Følg meg gjerne på Instagram og Facebook også ❤

 

 

 

Det er så kjedelig….

Jeg må si jeg syns det er litt kjedelig når innlegget man skriver ikke kommer på forsiden. Det er liksom litt koselig når det kommer ut til dere, det er jo litt poenget syns jeg. Men jeg skrev dette innlegget tidligere i dag, men jeg så det jammen meg ikke utpå siden. Så da får vi se om det følger med nå da. Kikket igjennom det flere ganger for å se om jeg kunne finne noen ord som stoppet det, men det fant ikke jeg ihvertfall.

Ønsker dere alle en god natt <3
gessele-font
Følg meg gjerne på Instagram og Facebook også ❤

 

 

Jeg tør ikke å gå til legen…

“Uff jeg vil ikke at dette skal skyldes disse dumme cystene nå igjen. Jeg håper så klart ikke det, men har en liten mistanke om at det kan være det som er grunnen til smertene”I det siste så har jeg hatt så vondt i magen tror jeg, jeg sier tror fordi det virker noen ganger som om det er i ryggen også. Men jeg er så redd for at det igjen skal være en endometriose cyste, og jeg har altså så lite lyst å operere igjen. Jeg skjønner jo at jeg MÅ til legen hvis dette fortsetter, men jeg krysser fingrene for at dette er noe muskulært som min forrige fastlege sa om ALT. Satser ihvertfall på at dette er noe som går over snart. Så jeg håper og håper.

Jeg trodde egentlig at jeg var litt ferdig med disse smertene her etter forrige operasjon. Har skrevet litt om dette jeg har HER. Men det er vel en grunn til at endometriose er en kronisk sykdom. Blæh, liker den ikke. Det er jo langt i fra sikkert at det er det nå, men det hadde jo ikke vært så rart. Jeg har egentlig bare lyst å legge meg på sofaen fordi det er ikke like vondt da, men livet kaller og sofaen får vente. Nå skal jeg lage middag, ta en ibux og syns litt synd på meg selv.

Kryss litt fingre for at dette går over….jeg tror jeg trenger det <3
gessele-font
Følg meg gjerne på Instagram og Facebook også ❤

 

 

Jeg må kanskje bare godta at det alltid vil være slik…

Noen ganger så blir jeg sittende å tenke over livet mitt frem til nå, ting jeg har opplevd, ting jeg skulle hatt opplevd og ting jeg burde ha opplevd. Det å tenke tilbake på hvordan angsten styrte livet mitt er nesten litt sørgelig, for jeg har jammen meg gått glipp av mye. Og jeg skulle ønske jeg kunne si at det er min egen skyld, men jeg bestemte meg ikke for å bli angrepet av angst. Det var langt ifra mitt ønske.

Som dere vet så har jeg det bedre i dag, og tør nå å gjøre mer enn før. Men det ligger i meg, og i perioder så slår det over meg som en bølge fra havet. Og nå kan jeg bli sjokkert når den kommer, for jeg går både uker og måneder uten å kjenne så mye på det. Det er når jeg skal noe jeg ikke er vant med å gjøre at den kommer. Og da må jeg tenke meg 2 ganger før jeg bestemmer meg for om jeg skal gjøre det eller ei.

Det er vanskelig å beskrive, men jeg kan for eksempel som i dag tenke: “Kanskje jeg skal spørre Rune om vi skal kjøre en tur til Oslo å gå på jul i vinterland. Men så skyller denne bølgen med tanker over meg som jeg har kjent på så mange ganger før. Som har stoppet meg fra å gjøre ting som dette i så mange år. Og jeg er noen ganger usikker på om tanken er en vane fordi jeg har tenkt sånn så mange ganger, eller om det er slik mitt liv bare er og kommer til å være. At jeg bare må godta at jeg aldri vil bli helt kvitt denne angsten.

Jeg spurte ikke Rune om dette i dag, for i dag kjente jeg på den skrekken igjen. Jeg lot bare tanken forsvinne og gjorde noe annet i stedet. Selv om at jeg vet at det hadde vært koselig å gjøre, og jeg vet at jeg hadde nok taklet det. Men jeg er vant fra tidligere at slike ting som dette er vanskelig. Det er ikke lange biten fra oss til Oslo, men i dag føltes det som om det var uendelig langt. Jeg har en viss kontroll på å takle disse “anfallene” når jeg kommer opp i situasjoner som jeg før ikke har klart.

Men i dag blokket de meg, i dag lot jeg tankene mine ødelegge en ide som kunne gitt oss en koselig dag i Oslo, og det gjorde meg trist. Men vi har likevel hatt en fin dag, han helt uvitende om min tanke… enn så lenge…

Ha en fin kveld, det har vi.
distant-stroke-font
Følg meg gjerne på Instagram og Facebook også ❤

 

Mine planer for 2020 fra A til Å.

Jeg har store og jeg har små ønsker og planer for neste år, noen forandringer, noen forbedringer. Og noen som kanskje ikke betyr like mye som andre. Her er litt av det som skjer i 2020 i mitt liv.

Arrangere flere jentekvelder.

Bowle kvelder med familien.

Cola zero skal jeg drikke mindre av.

Dagene skal planlegges litt mer enn i 2019.

Entreen min skal pusses opp.

Ferie ut av landet ønsker jeg i 2020.

Gulvet på badet skal gjøres ferdig.

Hunden skal på helsekontroll.

Iskaffe skal jeg også drikke mindre av.

Julegaver skal jeg starte på i januar.

Kjøkkenet skal planlegges ferdig.

Livet som blogger fortsetter og håper på forbedring neste år.

Manualene mine skal bli brukt og ikke bare stå til pynt.

Nye gardiner skal opp på soverommet.

Ol i håndball, og det gleder jeg meg til allerede.

Prøve å bruke litt andre farger enn svart på klærne mine.

Q-tips skal få en egen søppelkasse med lokk!!

Rune skal forhåpentligvis få brukt snøfreseren sin.

Søndager skal brukes til å slappe av hver eneste uke…. Tror jeg.

Tannlegen skal få besøk av meg igjen..

Ukeshandel skal bli en vane.

Vakre lille Amelia skal døpes i januar.

Wok skal nytes mer enn en gang iblant.

X’en er en bokstav med veldig få norske ord, men det er greit.

Yndlingsplagget mitt skal kastes.

Z er bare en irriterende bokstav.

Ærlig sagt, så håper jeg alt jeg setter som mål og planer vil gå i boks.

Ønsker å være en god versjon av meg selv hele året.

Å nyte livet er å leve, det fortsetter jeg med i 2020.

Ha en fin lørdagskveld alle sammen, dere er fine mennesker <3
distant-stroke-font
Følg meg gjerne på Instagram og Facebook også ❤
 

Jeg trengte å bli snakket til….

Jeg er glad for at jeg har evnen til å snakke til meg selv, gi meg selv en peptalk på de dagene det trengs. I går var en slik dag, jeg trengte å bli snakket til og resultatet var bra i dag tidlig. Jeg skrev et innlegg om det her om du vil lese det. Det er jo ikke greit å kritisere seg selv, det er jo ikke greit å tvile på seg selv. Det gjør ihvertfall meg veldig trist og veldig lei meg. Jeg er veldig glad for at jeg tok tak i det, bestemte meg for at det ikke er greit, og gjorde noe med det.

Det er ikke hver gang det går, men da får jeg forsøke om og om igjen. Denne gangen gikk det, og jeg innså at jeg for svarte ikke skulle fortsette med det. Allerede på dag to så utvidet denne kritikken seg og jeg begynte å se ned på meg selv som person også. Jeg følte ikke bare at det jeg gjorde var feil, jeg følte også at jeg var helt feil. Jeg følte meg kanskje litt som en dårlig person plutselig, og det var vel det som satte moralen i gang hos meg.

På med brillene, ser meg i speilet og sier til meg selv: “Det du gjør er godt nok, og du er en bra person!”

Jeg vet det vil komme slike dager igjen, men da får man igjen rette opp ryggen, gi seg selv en peptalk og få tilbake troen på seg selv. Hva gjør dere om dere har slike perioder? Har vi ikke alle det? Eller er jeg ganske så alene?

gessele-font

Følg meg gjerne på Instagram og Facebook også ❤

 

 

 

 

 

Ny tattovering….

Da jeg tok min første tattovering så tenkte jeg at det var lurt å ta den på en plass hvor bare jeg så den. Og slik fortsatte det egentlig en stund for jeg tok de neste også på steder der bare jeg kunne se dem. Men så bevegde jeg meg ut av den sonen og begynte å ta på steder der de syntes, ihvertfall på sommerstid. At jeg ikke bare kunne fortsatt i samme bane med “usynlige” tattoveringer. Det føler jeg virkelig at jeg burde gjort, for i dag er det ikke kult med kina tegn på leggen og en delfin som en gang var søt på skuldra.Ikke hadde de noen spesiell betydning for meg heller, og det kjenner jeg på i dag. Jeg er mer glad i de som betyr noe enn de jeg tok bare for å ta. Det er heldigvis ikke de store maleriene da, så overlever nok det. Men skal man først ta en tattoo, så er det ihvertfall for meg viktig at den har en betydning for meg. Den på bilde over her har en betydning og jeg er fornøyd med den og budskapet er sant. Den 29.okt så skal jeg ta en ny, da skal Amelia foreviges på min hud. Jeg er bare LITT usikker på hvor jeg skal ha den og hvilken font jeg skal bruke, og som alltid så gruer jeg meg til å ta det, for min smerteterskel er ikke den høyeste her i verden på akkurat det området.

Men trøster meg med at det er frivillig og ikke noe jeg må, så da får jeg bare stå i det, blir bra til slutt 😊
signature-fonts
Følg meg gjerne på Instagram og Facebook også ❤

 

For første gang er jeg glad for at jeg har en vond erfaring…

Dagene er stort sett gode for meg, men noen dager blir ekstra gode når jeg vet jeg har nådd noen med det jeg har skrevet. Når jeg vet at jeg har gitt de beste rådene jeg kan, når jeg kan dele min erfaring og mine tips og triks. Da smiler livet til meg, da føler jeg at jeg har oppnådd noe bra. Det skal ikke mer til enn at jeg vet at EN person kanskje har det litt bedre enn før etter en samtale med meg.

For i dag er en slik dag, jeg har nådd en person, jeg har skrevet noe som har truffet noen i hjerte og det gjør meg så utrolig godt på en måte. Og det at den personen forteller meg det og spør meg om råd gjør meg varm om hjerte. At jeg kan bidra, at jeg kan hjelpe. Jeg har svar på noe noen trenger å vite, noe noen prøver å takle, noen som har det slik jeg har hatt det.

Jeg har alltid hatt den tanken at ting skjer for en grunn og at det er en mening med alt. Og akkurat i dag var jeg for første gang i mitt liv glad for at jeg hadde en vond erfaring som gjorde at jeg kunne strekke ut en hånd og gi gode råd. Jeg får vondt av at jeg vet det er mange som har det slik, men jeg har troen på at det en dag blir bra… Du kan hvis du vil  ❤

Ha troen på deg selv
signature-fonts
Følg meg gjerne på Instagram og Facebook også ❤

 

 

Verdensdagen for psykisk syke..

Denne dagen som er markert som i dag for psykisk syke er dagen for å tenke litt ekstra på hva man kan gjøre for å bedre dette. Disse dagene hjelper ikke en psykisk syk annet enn at man vet at det blir tenkt litt ekstra på av de fleste. Jeg har selv levd med angst i ALTFOR mange år, men jeg har nå overtaket, for jeg styrer angsten, den styrer ikke meg. I mange år tok den over livet mitt, den holdt meg innestengt og den kvelte meg sakte, men sikkert.

Ingenting ble bedre før jeg snakket om det, da jeg holdt det for meg selv så kom jeg ingen vei. Men så fort jeg åpnet meg, fortalte om det så fikk jeg en ny styrke til å bekjempe denne panikk/sosial/døds angsten som tok over livet mitt. Det er vanskelig å få full støtte fra mennesker som ikke har opplevd dette og det er veldig forståelig. Så det som er viktig er å få snakket med noen som skjønner deg, noen som har forståelse, noen som ikke trykker deg lenger ned ved å presse deg til å gjøre noe du ikke kan, noen du stoler på.

Kanskje en person som har overvunnet angsten er det beste. De skjønner, men vet også hvilke tips å gi til å komme seg litt ut og frem steg for steg. Jeg kom til et punkt der den ikke lenger skulle holde meg nede, den skulle ikke lenger låse døra for meg. Jeg tok tak i den, tok over nøkkelen, putta angsten i lomma, låste opp døra og gikk ut.

For det finnes en løsning, det finnes en måte å overvinne angsten, i det minste finnes det en måte å lære seg å eie den. Men det betyr at DU må ta tak i den. Det er ingen andre som kan gjøre det for deg og det er viktig å prøve ihvertfall.. for livet kan bli bedre om du for eksempel er plaget med den psykiske lidelsen ANGST. Spør meg gjerne om det skulle være noe du lurer på, for jeg kan et triks eller 2 på veien til å ta rotta på den!! Snakk om det, det er steg 1 til et bedre liv ❤

Legger ved noen linker til innlegg jeg har skrevet..

Du skal aldri knekke meg 

Du skal aldri knekke meg del 2

Så mange løgner

Hver dag var en utfordring

Jeg måtte vekk, jeg klarte ikke å bli værende der mer

Ta vare på dere selv  ❤
signature-fonts
Følg meg gjerne på Instagram og Facebook også ❤

 

 

Jeg måtte vekk, jeg klarte ikke å bli værende der mer…

Den aller første gangen jeg opplevde et skikkelig angstanfall så sto jeg i kø i Sandvika ved Oslo. Jeg sto i den innerste filen og det var biler rundt meg OVERALT. Svetten haglet.. jeg måtte vekk, jeg klarte ikke å bli værende der. Jeg følte at jeg ble kvalt og slet skikkelig med å puste (trodde jeg). Jeg hadde 2 stykker på i bilen, men det “dreit” jeg i, jeg skulle vekk! Jeg blinket ut, presset meg ut slik at bilene i filen utenfor meg MÅTTE la meg komme frem, de tutet og var nok ganske så hatefulle, men det “dreit” jeg også i.

Kom meg ut i taxi/buss filen og bare kjørte, javel så får jeg bot, javel så mister jeg lappen. Jeg skulle hjem! Fra denne dagen og mange år fremover var jeg så redd for kø at jeg lærte meg tidene det var mye trafikk og ikke, og hvis jeg måtte ut å kjøre i rushtiden, ja da ble jeg hjemme uansett. Til slutt måtte jeg komme meg ut av dette og måtte takle å kjøre i kø igjen. Den beste måten å mestre dette på var å havne i kø og se at det faktisk gikk bra.

Hver eneste fredag var det kø fra Sandefjord til Larvik så dette var strekningen jeg startet på. Jeg hadde sett meg ut lengde fra avkjørsel til avkjørsel slik at jeg hadde en viss peiling på hvor jeg kunne kjøre av e 18 hvis jeg måtte. De første gangene snudde jeg før jeg var på hovedveien, de neste gangene tok jeg av ved første avkjøring. Slik drev jeg på helt til jeg ble stående i kø fra Sandefjord til Larvik uten å ta av noen plass. Kan huske den stolte følelsen jeg hadde på veien hjem til Sandefjord igjen når jeg kjørte i motsatt retning av køen. STOLT!!

Ennå så ligger det litt i meg at jeg helst ikke kjører til Oslo i rushtiden hvis jeg ikke må, men nå blir jeg i hvert fall ikke hjemme i stedet. Før så hindret det meg totalt i tilfelle det skulle skje noe som lager kø utenom rushtiden også. Jeg er stolt av meg selv for at jeg tok meg selv i nakken og møtte det som hadde fryktet meg så lenge. Jeg prøvde alt for å bli kvitt det, men det å stå i det var det eneste som hjalp. Så er du plaget med angst for noe, jobb deg mot det du frykter cm for cm så kanskje du også mestrer det til slutt 🙏

“Frykt er uvitenhetens lange skygge”

Ha en fin kveld alle fine mennesker 😘
signature-fonts