Hele kroppen min var skjelven og munnen var tørrere enn noen gang

Det er mange ting som er vanskelige å takle i livet, og vi har alle noe vi gruer oss til som vi kanskje gjøre selv om vi ikke har lyst. Jeg har opplevd noen ting i livet som fortsatt har spor i hjerte mitt. En av dem var for mange mange år siden. Det er ikke ting som gjaldt meg personlig, men som jeg opplevde som en av de mest følsomme opplevelser så langt. Jeg var 20 år og bodde i Sandefjord sammen med min samboer den gang. Familiebåndene var tette og det var et godt samhold med både tante, onkler, fettere og kusiner.

 

En av hans kusiner mistet sin unge sønn, det var så utrolig trist og ved å vise vår omsorg så reiste vi til dem . Veien dit var kort, men virket så uendelig lang. Jeg har aldri gruet meg så mye til noe som jeg gjorde da. Hva skulle jeg si? Hva skulle jeg gjøre når jeg kom inn dit. Tusen tanker fløy gjennom meg og jeg husker at jeg var både svimmel og kvalm. Jeg måtte skjerpe meg, det var IKKE meg det var synd på.

 

Dette er en hendelse som har satt spor i mitt hjerte, og jeg husker denne dagen som om den var i går. Jeg er veldig glad for at jeg var der, selv om at det ikke ble sagt så mye så vet jeg at handling betyr mer enn ord. Noen ganger må man legge sin egen frykt for noe på hylla og være der for andre. 

 

Vi kom frem og gikk opp trappen, da vi kom inn så var så klart stemningen mørk og trist. Jeg husker at mammaen og hennes nærmeste familie satt rundt det runde kjøkkenbordet. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, jeg visste ikke hva jeg skulle si. Hva sier man i en sånn situasjon da, jeg husker jeg tenkte at kanskje ord kan utelates og at en klem er det som trengs. Men jeg klarte ikke å gjøre noe, der og da visste jeg rett og slett ikke hva jeg skulle gjøre.

 

Hele kroppen min var skjelven og munnen var tørrere enn noen gang. Så snur mammaen seg mot meg, reiser seg opp, gir meg en god klem og sier:” Ikke vær nervøs, det går fint. Tusen takk for at du kom, det betyr så mye”. Ord jeg aldri vil glemme. Jeg hadde så vondt av dem og jeg prøvde å skjule at jeg ikke visste hva jeg skulle si eller gjøre, men det klarte jeg ikke. Slike situasjoner er så vanskelige, man har så lyst å komme med trøstende ord. Jeg overtenkte hva jeg skulle gjøre når det viste seg at det viktigste var at man var der. 

honey-script-font

 

 

 

Håpet av hele mitt hjerte at noen skulle ringe meg!

I går var jeg hos legen og fikk vaksine mot lungebetennelse, jeg ble så utrolig syk sist når jeg fikk denne betennelsen at legen min syns jeg burde ta den. Jeg er jo ingen fan av sprøyter så jeg utsatte det noen dager etter at jeg hadde hentet den ut fra apoteket. Men jeg kjente den ikke i det hele tatt, ikke at innholdet ble sprøytet inn engang. Jeg spurte Rune når jeg kom hjem om han kunne se sprøytestikket, ble nesten usikker på om den var satt.

 

Det som var mitt problem i går var at når man blir ropt opp så går man inn å snakker litt mens de registrerer sprøyten osv. Så blir den satt så må jeg ut å sette meg på venterommet igjen. Og som kjent er så er det ofte litt ventetid på et legekontor, så noen av de som kom når jeg gikk inn satt der også når jeg kom tilbake og ble sittende. De stolene som var satt ut med gode mellomrom var alle i bruk.

 

Jeg bare syns slikt er litt flaut jeg, ihvertfall der og da. Blir litt ukomfortabel i slike situasjoner selv om at jeg syns det bare er teit å i det hele tatt har tenkt den tanken etterpå når jeg er ute derfra.

 

Etter at man har satt en vaksine må man vente i 20 minutter, kjekt å være hos en lege hvis en allergisk reaksjon skulle kommet. Mens jeg satt der på stolen og ventet på at minuttene skulle gå så håpet jeg av hele mitt hjerte at noen skulle ringe meg! Slik at jeg kunne si høyt hvorfor jeg bare satt der. Å sitte der er en ting, men når de 20 minuttene har gått så bare reiser jeg meg og går ut liksom. Merkelig oppførsel og litt flaut egentlig.

 

Ingen ringte, de 20 minuttene gikk skikkelig tregt og stolen var vondt å sitte på. Så når det var 3 minutter igjen bevegde jeg meg sakte, men sikkert mot utgangsdøra. På sekundet 20 minutter etter sprøyta gikk jeg. Det er en sånn lettelse å være ferdig og kunne gå vekk og inn i bilen. Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor det bryr meg, det er ikke sikkert det bryr noen av dem som var der heller. Jeg overtenker litt innimellom, men jeg er jo litt håpløs når det kommer til slike situasjoner.  

Nå skal jeg nyte sesongens første tenkte stearinlys i stua 😊

honey-script-font

Min Instagram HER og min Facebook side HER, følg meg gjerne 🙏❤

 

Vi satt der som noen idioter

En venninne og jeg reiste på Holmsbu spa for endel år siden. Vi skulle ha en jenteweekend og kose oss max med mange behandlinger, god mat og drikke. Hotellet var ganske så nytt den gangen og det var så fantastisk fint der. Solen varmet og vi hadde leid en suite, for denne helgen skulle vi skjemmes bort og nyte spa’et.

 

Vi tok på morgenkåper og tøfler som lå klart på sengen vår og gikk ned i spa’et med en gang. Behandlinger hadde vi bestilt i forveien. Ute var det boblebad og fra suiten vår hadde vi full kontroll over det. Vi hadde ikke lyst å gå i dette badet med noen andre enn oss. Vi var begge litt (les mye) sjenerte og ikke helt komfortable i bikini kan man si. Usikre jenter på tur.

 

En god latter forlenger livet, det er ihvertfall sikkert. Og latter, det ble det mye av.

 

Etter at en familie var ferdig så sprang vi ned, av med morgenkåpene og kom oss uti. Herregud, det var jo bare nydelig, og vi nøt det til det fulle. Etter å ha vært i det varme vannet i 30 ish minutter så bestemte vi oss for å komme oss opp på rommet. Vi skulle jo dusje og gjøre oss klare for middag. Men før vi kom så langt så kom det 3 gutter og satte seg oppi sammen med oss.

 

Vi bare så på hverandre og hadde en samtale med øynene hvor vi begge var enige om at vi skulle IKKE gå ut av badet ihvertfall, det torde vi rett og slett ikke. Så i vårt stille sinn håpet vi at de bare skulle varme seg litt og så gå. Men neida, litt over 1 time ble de sittende. Vi satt der som noen idioter og når vi endelig gikk opp så var huden vår ganske så lik rosiner kan man si.Tenk at vi IKKE gikk ut av badet fordi vi var redde for å vise oss i bikini. Vi ble sittende i 1,5 timer i boblebadet. Det er jo bare flaut å tenke på i dag at vi FAKTISK ikke gikk opp. Men å være ung og usikker er ikke bare enkelt. Vi husker det som et morsomt minne og den helgen var bare perfekt. Kunne forresten tenkt meg en spaweekend når corona’n har dratt fra verden.

honey-script-font

Min Instagram HER og min Facebook side HER, følg meg gjerne 🙏❤

 

Tenk hvis det er sant, nå blir jeg skikkelig redd!

De vanlige lydene rundt her er jeg vant med

Rune jobbet seint i går og var ikke hjemme før jeg gikk å la meg, jeg hadde sovet utrolig dårlig natten før så jeg la meg tidligere enn jeg bruker når han er borte. Liker helst å vente på han egentlig, men det orket jeg ikke i går kveld.  Jeg er ikke fan av å sove alene, men jeg har lært meg de lydene som hele tiden er rundt her. Sheriff romsterer litt i buret sitt før han har funnet den rette sovestillingen. Døren inn til verandaen slår med jevne mellomrom, og jeg vet at det hender det dunker litt i rullegardina hvis det blåser.

 

Hjerte mitt banket fortere enn noen gang

Jeg føler meg ikke utrygg hjemme for alarmen er på i hele huset og tv underholder meg til jeg sovner. Jeg var så utrolig trøtt og jeg sovnet nesten med en eneste gang. Så våkner jeg av et brak, etterfulgt av knusing av glass og det kom fra inni huset. Hjertet mitt holdte på å sprekke og det føltes som at det satte seg i halsen min og jeg var sikker på at alarmen hadde sviktet meg og noen var i huset. Tenk hvis det er sant, nå blir jeg skikkelig redd!

 

Jeg lusket meg ut av soverommet

Telefonen min var tom for strøm før jeg la meg så jeg la den på lading på kontoret. Åh i svarte, 1000 tanker fløy rundt i hodet mitt og jeg vurderte et øyeblikk å utløse alarmen. Fant ut at det hjalp nok ikke stort at jeg gjemte meg under dyna så jeg valgte å tro at her er det en forklaring. Jeg lusket meg ut av soverommet og inn på naborommet for å finne telefonen.Første jeg gjorde var å sjekke om alarmen var tilkoblet og aktiv. Det var den!

 

Det var ikke en drøm

Ok, da hadde det ikke kommet noen inn, så da fikk jeg luske meg videre. Med hjerte fortsatt i halsen og telefonen klar til redning sneik jeg meg rundt hjørnet ut til stua. Der så alt normalt ut, videre til kjøkkenet og der så alt normalt ut. Jeg VISSTE at noe hadde skjedd, for det braket som var var ikke til å ta feil av. Det var ikke i en drøm, men nå kjente jeg meg litt mer rolig og gikk over til detektivmodus, for dette måtte jeg finne ut av!

 

Ikke noe unormalt å se

Etter å ha dobbeltsjekket bad, gang, stue og kjøkken og lyttet med all min makt ned i kjelleren begynte jeg å sjekke utsiden. Jeg sto bak gardinene og løftet på kanten så jeg fikk sett ut, i hvert eneste vindu. En evt tyv på utsiden hadde sikkert sett meg for lenge siden uansett, men samme det. Jeg var i detektiv modus, da lusker man. Vel, ingen tegn til noe unormalt, så da tok jeg en pause i etterforskningen. Jeg kunne ikke legge meg igjen uten å vite.

 

Etter en times spaning

Jeg henter meg et glass med iskald pepsi max tenkte jeg og gikk inn på kontor/hobbyrom hvor jeg har et stort kjøleskap stående som er noe kaldere i temperaturen enn på kjøkkenet. Tok med meg et glass og åpent døren og der fant jeg årsaken til rabalderet som nå hadde holdt meg våken i en time. Jeg hadde nemlig vært på kiwi tidligere på kvelden og kjøpt iskaffe (10 kr stk) og ikke lukket døren skikkelig.

 

Omg!!

Bak på veggen i kjøleskapet var det en stor isklump som jeg skulle av ise en annen dag. Vel, på grunn av at jeg hadde glemt døren var det nå ferdig gjort og den svære isveggen hadde løsnet og falt ned på ei glasshylle i 1000 knas. Isen lå i store flak rundt om kring både i hyllene og på gulvet inni skapet. Omg!! Da kan dere tenke dere lyden jeg faktisk våknet til og fytti rakker’n så vondt det gjør i kroppen når det skjer. Men jeg fant det ut, og la meg stolt over godt arbeid som detektiv.

 

Ha en fin tirsdag 🌸

honey-script-font

Min Instagram HER og min Facebook side HER, følg meg gjerne 🙏❤

 

 

 

 

 

 

Tårene ville ingen ende ta….

Jeg kommer aldri til å glemme den følelsen jeg hadde den dagen jeg sluttet på folkehøyskolen, jeg trodde rett og slett verden skulle rase sammen og at jeg aldri skulle komme meg til hektene igjen. Jeg tror rett og slett ikke at jeg har grått så mye og lenge som gjorde i strekk den dagen, verken før eller etter. Å bo på internat med mange mennesker i 1 år for så å skilles ble en stor overgang for meg, og ikke bare det, jeg var jo forelska. Jeg skulle reise fra både venner og kjæresten min.

Ikke gråt fordi det er over. Smil fordi det skjedde…

Mamma og Pappa kom å hentet meg og jeg ville ikke være med hjem, jeg ville være den siste som dro. Heldigvis var de tålmodige og ventet på meg til jeg var klar. Min kjæreste bodde jo i Bergen, så jeg visste at enten var det siste gang jeg så han eller så var det ihvertfall VELDIG lenge til. Når vi kjørte derfra var jeg nok i den verste tenårings krisa jeg kan huske og mine følelser var til å ta og føle på. Det var krise i kroppen min. Pappa bodde i Tromsø på den tiden, men jeg er fortsatt takknemlig for at han kom og var sammen med meg han også den kvelden vi kom hjem. Tårene ville ingen ende ta, men jeg husker hvor godt jeg ble tatt vare på og jeg sovnet av utmattelse på sofaen den kvelden. Det som er positivt med tenårings tiden er jo at ting går veldig fort over. Man tror jo at man er ekstremt flink på problemløsninger. For min kjæreste og jeg fant jo ut at det var null problem, vi kunne jo bare flytte sammen. Og med den tanken så var liksom livet bra igjen. Vi var 16 år og naturligvis gikk alt dette over også. Dette er gode minner som jeg aldri vil glemme og det var absolutt den beste tiden fra den tidlige tenårings tiden min.

Når jeg nå tenker på denne tiden så er det nesten som det var i går, og jeg kan ikke tro at det er over 30 år siden, shit, det er lenge….!!

Ha en fin søndag 🙏

gessele-font

Følg meg gjerne på Instagram og Facebook også ❤

 

 

På fredag skal jeg drikke bak din rygg…

Da Daniel vokste opp og nærmet seg tenåring kjente jeg at angsten for pubertet og ungdomstiden vokste seg større og større. Vi vet alle at denne tiden er en forandring for barna våre. Jeg var så redd for alt som ville foregå bak min rygg og begynte å snakke med han ang dette.

Jeg fortalte han at det var ikke grenser på hva han kunne spørre meg om, alt er lov og ingenting er flaut. Det du spør meg om kommer til meg og ingen andre. Jeg sa også til han at jeg vet du på et punkt kommer til å ville smake på alkohol, men jeg vil ikke at du skal gjøre det bak min rygg. Jeg forklarte hvor farlig det er å drikke av andres drinker og hvor farlig det var å si ja til alkohol fra andre enn deg selv.

Dette var tøft, men jeg måtte stå for mine ord.

Fortell meg når du har planer om å gjøre det slik at jeg er klar over det. Jeg får ikke stoppet deg for å følge strømmen uansett, men jeg MÅ vite det. Dette sa jeg med jevne mellomrom opp igjennom ungdomstiden og en dag kom han til meg å sa: “Mamma, på fredag skal jeg drikke bak din rygg bare så du vet det, da er det skoleavslutning og alle skal møtes til avslutning”

Nå var tiden kommet til at jeg måtte ha is i magen og faktisk måtte skjule sjokket jeg fikk over at vi var der allerede. “Ok.. Men da skal jeg kjøre deg og hente deg, du kan ta med 6 øl og som jeg har sagt. Ta ikke imot fra andre”. Dette var tøft, men jeg måtte stå for mine ord. Fredagen kom, han pakket en ransel og kom ned og viste meg hva han hadde i sekken. Der lå det 6 øl. Jeg var stolt over ærligheten hans, men nervøs.

Jeg slapp han av på “festen” med et tungt hjerte og nerver i helspenn. 3,5 timer senere ringte han og ba meg hente han. Han sang country og lo i bilen på vei hjem, han var så fornøyd, og jeg så på at han at han ikke hadde drukket mye. Da vi kom hjem ordnet jeg noe mat til han, fortalte han hvor stolt jeg var og han viste meg at han hadde 2 øl igjen og da hadde han gitt bort 1.

Jeg velger å tro at det var første gangen han drakk, jeg har ikke behov for å vite heller om noe annet. Han fortalte meg at han skulle gjøre dette og det er jeg stolt av ennå. Og jeg vet at han syns ikke det var like stas når han “fikk lov” til å drikke bak min rygg. Han ble aldri en festegutt, grunnen til det er jo at han ble og blir så syk av det, så det går lang tid mellom hver gang han nyter alkohol.

Jeg er glad for at jeg lærte han til å ikke være redd for å snakke med meg.

gessele-font

Følg meg gjerne på Instagram og Facebook også ❤

 

Jeg trodde jeg skulle besvime, det var trangt og fullt av folk..

“Jeg kjente at angsten i meg tok skikkelig tak, verre enn noen gang og hjerte mitt slo fortere og fortere. Det bygde seg opp til et uvær inni meg og jeg visste ikke hvordan jeg skulle komme meg ut av situasjonen jeg befant meg i!”Farmor døde, og uka etter var det begravelse og vi skulle fly til Tromsø. Jeg visste at jeg måtte være med på dette og begynte å grue meg til både flyturen og begravelsen. Men siden jeg visste at jeg skulle dra begynte jeg å forberede meg psykisk, for jeg var klar over hva jeg hadde i vente.

Jeg var mentalt klar for denne flyturen trodde jeg, og jeg gruet meg bare helt slik jeg pleier å grue meg til å fly. Men når flyet begynte å rulle ut mot flystripa så snurpet halsen min seg sammen. Jeg følte at jeg ikke fikk puste og jeg ville av flyet. Men jeg kunne ikke, jeg torde ikke si noe og jeg kunne ikke lage noe greier ut av min redsel.

“Jeg trodde jeg skulle besvime, det var trangt og fullt av folk”

Jeg visste at det var ca 10 minutter til jeg kunne ta av beltet og gå på do, for min angst slo seg direkte til magen. Jeg kaldsvettet, jeg slet med å puste og jeg skulle samtidig skjule dette for de rundt meg. Og denne gangen kunne jeg ikke bare gå fra situasjonen.Hjerte mitt slo fortere og fortere og jeg trodde et øyeblikk at jeg kom til å besvime. Aldri før har jeg noen gang følt meg så alene som jeg gjorde da, og jeg brukte all min styrke innvendig til å ikke klikke helt. Jeg var redd ingen skulle forstå meg og jeg var redd for å høre setningen “bare slapp av, det er ikke farlig”. For det er vel nettopp det jeg selv hadde sagt til andre.

For meg så var det farlig der og da, for meg føltes det som om min siste time var kommet. Jeg måtte konsentrere meg om meg, jeg måtte puste med magen og bare vente. Vente på noe som for meg var like ille, å gå på do på flyet. “Pling”.. Skiltet for belte var av og jeg kunne gå. Nå skalv kroppen min, men jeg kom meg på do. Fikk gjort det jeg skulle, så måtte jeg puste ut og roe kroppen. Jeg fikk samlet meg litt og nå måtte jeg bruke den styrken jeg visste jeg hadde inni meg til å takle resten av turen.

“Hun skjønte nok at noe var på gang og at jeg ikke hadde det så bra”

Da jeg gikk ut av do etter x antall minutter sto det ei flyvertinne utenfor å spurte meg om alt var i orden. “Jaja, alt i orden her” Jeg var sikkert hvit i ansiktet, men hadde fått roet meg ned noe. Så tilbake til setet mitt, smile og gi uttrykk for at alt var som vanlig. Jeg leste i de blader som var i lomma på setet foran meg, men hva jeg leste har jeg ikke peiling på.

Heldigvis gikk flyturen ganske kjapt og ute på bakkeplan var kroppen nesten tilbake i det normale, phuuuu. Denne flyturen kommer jeg aldri til å glemme og det er vanskelig å forklare hvordan denne opplevelsen FAKTISK var. Men har du angst så kan du sikkert tenke deg til det. Hver gang jeg er på flytur etter dette går tankene mine til de rundt meg. Kanskje en av de har det slik jeg hadde det den gangen uten at noen vet det og det gjør meg vondt.

i-love-glitter-font

 

Følg meg gjerne på Instagram og Facebook også ❤

 

Dette kunne fått et helt annet utfall……

Jeg elsker å høre på historier om ting vi gjorde som barn, som for eksempel opplevelser som Mamma og Pappa hadde med oss/meg som liten og det finnes et par tre historier som var litt av en skrekk opplevelse for dem.

Vi bodde borti gata her i et leid hus mens byggingen av huset her pågikk, vi fikk lov å være ute i gata sammen med alle de andre barna. Pappa var i nye huset og jobba og mamma var hjemme. Jeg var litt over 2 år og kjapp som de fleste småbarn er. Jeg fikk sikkert øye på noe jeg måtte utforske på andre siden av toglinja, så jeg snek meg unna og krabba under grinda og ut på tog skinna. Så kom toget og det hang på tuta noe det ellers aldri gjorde, så pappa og alle andre kom springende bortover gata. Mamma fikk øye på meg på andre siden og torde ikke vise seg eller rope på meg i frykt for at jeg skulle springe mot henne.Heldigvis ble jeg stående helt stille mens toget passerte, men det visste jo ikke de før toget faktisk hadde passert. Herregud, så ille det måtte ha vært for de som så på og opplevde dette, og jeg sier bare takk gud for at jeg hadde såpass vett at jeg ble stående stille.
Året etter hadde vi flyttet inn i huset her og jeg ville ha eple, skallet ble skrelt av og jeg snek til meg skallet som ble fjernet. Dermed satte det seg helt fast i halsen min, pappa prøvde alt mulig for å få det ut. Men jeg rakk å bli blå på leppene og slapp i kroppen, til slutt tok han tak i beina mine og ristet meg i panikk og skallet kom ut. Jeg kom meg sakte men sikkert til hektene igjen. Hendelsen er noe de aldri vil glemme.. Jeg var tydeligvis en ulykkesfugl jeg (allerede da).

Senere samme år var vi på bilferie, og i en av byene vi stoppet i så spaserte vi litt rundt omkring. Søstra mi og jeg gikk foran Mamma og Pappa.. Plutselig så smeller det biter av takstein fra taket over oss rett ned i gata millimeter foran henne og meg. Så at jeg kom meg igjennom min barndom er jo rett å slett flaks.

Ønsker dere en fin kveld videre 😘
signature-fonts

 

 

 

 

 

 

Jeg later som at det IKKE er meg, tenkte jeg….

Jeg satt på venterommet hos gynekologen, min trofaste kvinnelige lege. Hun var en person som gjorde at jeg aldri gruet meg til å gå på disse undersøkelsene, så det var helt greit. Det var ei jente som var inne foran meg som tydeligvis hadde med seg venninnen sin som satt og ventet på henne.

Når hun kom ut fra legen sa hun til venninnen sin “Åh herregud så flaut, vikaren var bare så kjekk, det var skikkelig pinlig tiiiihiiiii” OMG, tenkte jeg i mitt stille sinn og kjente at jeg fikk litt panikk, disse undersøkelsene er jo best med min KVINNELIGE lege. Så hører jeg “Lene?” Jeg snudde meg og der sto altså den fineste legen jeg hadde sett, kanskje et par år yngre enn meg!“Nei, nei, nei” jeg hadde lyst å late som om at det ikke var meg å bare gå derfra, men jeg kunne liksom ikke det da. Vel inne på kontoret og etter litt prating så var det klart for stolen, den fryktede, men nødvendige stolen. Jeg MÅTTE jo sjekke meg, jeg var flink å sjekke meg når innkallingen kom.

Opp i stolen, inn med nebbet, prøver ble tatt. Phuu, snart ferdig! “Sånn, da var det gjort, da kan du bare kle på deg og komme bort til meg etterpå” sa han, og gikk til kontor pulten sin. Tilbake lå jeg, fortsatt med det sølvnebbet godt plassert…han hadde glemt å ta det ut før han satte seg ved pc’en sin…Shit!! “Eh, unnskyld meg, men kunne du tatt ut den dingsen slik at jeg kan gå ned herfra?”Dette var altså så flaut, men heldigvis så ble han enda flauere enn meg da, så det var en morsom avslutning på et legebesøk jeg skulle ønske jeg var foruten. Gynekolog time er greit det, men helst IKKE med en ung meget kjekk lege, takk, men ellers takk.

Nyt søndagen alle sammen 😘
signature-fonts

Slapp av, det går helt fint sa hun…

«Når har du termin da?» Dette er et spørsmål jeg ALDRI kommer til å stille noen gang igjen, for det har jeg gjort en gang for mye. Og det er en ting jeg aldri kommer til å glemme.

Når noen forteller deg at det du gjør er galt, så hører man på, tar inn råd, og som regel så gjør man som vil etterpå uansett. Men hvis man virkelig tråkker i salaten og gjør noe som er HELT feil, så lærer man virkelig av sine feil. Det gjør i hvert fall jeg, og spesielt denne gangen jeg skal fortelle om nå. Blir skikkelig flau ved tanken, jeg burde aldri ha stilt dette spørsmålet.

Jeg hadde fått Daniel og han lå på nyfødt overvåking, så jeg fikk ikke ha han sammen med meg hele tiden. Så jeg gikk litt turer ned i kantina og ut for å få timene til å gå før Pappa’n og familie kom på besøk. Nede i kantina kjøpte jeg et blad, fant meg et bord og satte meg ned. Etter en god stund der alene, kom det ei jente bort og spurte om hun kunne sette seg sammen med meg.

Så klart du kan sa jeg da, og jeg merket fort at hun hadde kjedet seg på eget bord lenge. Ja, det er kjedelig på sykehuset, timene blir så lange sa jeg. Ja fy søren, svarte hun…. Men, når har du termin da? sa jeg og så ned på magen hennes. Jeg så at hun ble helt rød i ansiktet og ubekvem. Jeg er ikke gravid jeg, jeg bare venter på å få besøke mamma som er til behandling her.

Jeg hadde mest lyst til å falle ned i et hull i bakken og gjemme meg for alltid, hvorfor i all verden spurte jeg om noe sånt uten å vite! Dette er en ting som virkelig satte spor i meg, kanskje jeg ødela hennes dag, kanskje jeg trykte ned en god selvtillit. Heldigvis godtok hun min unnskyldning og jeg ble så stressa at hun til slutt sa, slapp av, det går helt fint.

Dette er mange mange år siden, men jeg glemmer det ikke. Og jeg har ALDRI spurt noen om det spørsmålet igjen uten at jeg er 100% sikker på at personen ER gravid. Noen ganger lønner det seg å tenke seg om 2 ganger før man spør noen om noe. Jeg fikk meg virkelig en lærepenge. Og fortjente å føle meg dritt!!

-Lene-