Det er mange ting som er vanskelige Ä takle i livet, og vi har alle noe vi gruer oss til som vi kanskje mÄ gjÞre selv om vi ikke har lyst. Jeg har opplevd noen ting i livet som fortsatt har spor i hjerte mitt. En av dem var for mange mange Är siden. Det er ikke ting som gjaldt meg personlig, men som jeg opplevde som en av de mest fÞlsomme opplevelser sÄ langt. Jeg var 20 Är og bodde i Sandefjord sammen med min samboer den gang. FamiliebÄndene var tette og det var et godt samhold med bÄde tante, onkler, fettere og kusiner.
Â
En av hans kusiner mistet sin unge sÞnn, det var sÄ utrolig trist og ved Ä vise vÄr omsorg sÄ reiste vi til dem . Veien dit var kort, men virket sÄ uendelig lang. Jeg har aldri gruet meg sÄ mye til noe som jeg gjorde da. Hva skulle jeg si? Hva skulle jeg gjÞre nÄr jeg kom inn dit. Tusen tanker flÞy gjennom meg og jeg husker at jeg var bÄde svimmel og kvalm. Jeg mÄtte skjerpe meg, det var IKKE meg det var synd pÄ.
Â
Dette er en hendelse som har satt spor i mitt hjerte, og jeg husker denne dagen som om den var i gĂ„r. Jeg er veldig glad for at jeg var der, selv om at det ikke ble sagt sĂ„ mye sĂ„ vet jeg at handling betyr mer enn ord. Noen ganger mĂ„ man legge sin egen frykt for noe pĂ„ hylla og vĂŠre der for andre.Â
Â
Vi kom frem og gikk opp trappen, da vi kom inn sÄ var sÄ klart stemningen mÞrk og trist. Jeg husker at mammaen og hennes nÊrmeste familie satt rundt det runde kjÞkkenbordet. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjÞre av meg, jeg visste ikke hva jeg skulle si. Hva sier man i en sÄnn situasjon da, jeg husker jeg tenkte at kanskje ord kan utelates og at en klem er det som trengs. Men jeg klarte ikke Ä gjÞre noe, der og da visste jeg rett og slett ikke hva jeg skulle gjÞre.
Â
Hele kroppen min var skjelven og munnen var tĂžrrere enn noen gang. SĂ„ snur mammaen seg mot meg, reiser seg opp, gir meg en god klem og sier:â Ikke vĂŠr nervĂžs, det gĂ„r fint. Tusen takk for at du kom, det betyr sĂ„ myeâ. Ord jeg aldri vil glemme. Jeg hadde sĂ„ vondt av dem og jeg prĂžvde Ă„ skjule at jeg ikke visste hva jeg skulle si eller gjĂžre, men det klarte jeg ikke. Slike situasjoner er sĂ„ vanskelige, man har sĂ„ lyst Ă„ komme med trĂžstende ord. Jeg overtenkte hva jeg skulle gjĂžre nĂ„r det viste seg at det viktigste var at man var der.Â
Â
Â
Â