Hvorfor er man egentlig så utrolig fornuftig når det kommer til å snakke med andre? Jeg tar meg selv i å være fornuften selv hvis noen for eksempel sier at de gruer seg til noe de skal. Da har jeg alle de riktige setningene, alle de riktige rådene og jeg hører selv at det er merkelig at ordene kommer fra meg. Jeg prøver å si det samme til meg selv når jeg er i slike situasjoner, men det høres ikke likt ut. Jeg vet at tanken min er der, men den fungerer ikke på meg selv på samme måte. Det er ganske så irriterende, men det ER lettere å hjelpe andre enn å hjelpe seg selv. Slik burde det jo ikke være og jeg vet jo godt at det lønner seg å høre på egne fornuftige tanker.
Det jeg hører mest på fra egne tanker er de jeg har etter at jeg har gjort noe jeg på forhånd gruet meg til. For når jeg er ferdig med det jeg skulle og “overlevde” det med god margin, da kan jeg bli enig med meg selv at det ikke var noe å grue seg til.
Jeg har en jobb å gjøre når det kommer til dette, for jeg vet det er på tide å bli litt tøffere og heller prøve å tenke positivt. Og ikke minst ta inn det andre sier til meg når jeg ytrer mine bekymringer, det er vel den aller viktigste lærdommen jeg burde ha. Når jeg skulle til tannlegen sist for eksempel sa ei venninne til meg i telefonen like før jeg skulle gå inn : “Tenk om en liten halvtime så har du ikke vondt lenger, tenk hvor deilig det kommer til å bli”. Da klarte jeg å snu om tanken nok til at jeg gikk inn med hodet mer hevet til en forandring for jeg visste at hun hadde rett. Når jeg kom ut ringte jeg henne og jeg måtte innrømme at det å trekke visdomstanna var ikke det verste jeg har gjort.
Min Instagram HER og min Facebook side HER, følg meg gjerne 🤞