Så var jeg skravlesjuk igjen, og siden Rune ser på no’greier på tv så skravler jeg med dere. Jeg tenkte jeg skulle snakke om noen dilemmaer jeg kan ha i livet mitt. Som for eksempel: Hvis min kjære samboer lager mat/middag og jeg ikke helt liker det, skal jeg si det da? Eller hvis jeg har snakket om at jeg vil gjøre slik eller slik en plass og han gjør det for meg som en overraskelse, men gjør det feil. Hva gjør man i slike situasjoner? Er det slemt å si noe, eller det best å være ærlig også si meningen sin.
Hvis jeg for eksempel hadde sagt til mamma at en dag jeg får tid skal jeg bytte til grå gardiner og at jeg har sett noen fine på kid. Så er hun i byen og tenker: “Skal jeg være snill å kjøpe disse gardinene til Lene da tro” Så gjør hun det og kjøper blå gardiner for det var det hun trodde jeg sa. Da hadde jeg slitt skikkelig og ikke visst hva jeg skulle gjort. Da kunne jeg nemlig ha hengt opp disse blå gardinene fordi hun hadde vært så snill og gjort det for meg. Dette har ikke skjedd, men er et eksempel.
Hvis jeg for eksempel sier noe til noen og personen missforstår meg skikkelig, så lar jeg det gå. Spesielt hvis det jeg sa gjør den personen glad, men det var ikke sånn jeg mente det. Hva tenker du om dette? Er du sånn også eller har du ikke noe problem med å si ting rett ut?
Mitt problem er min samvittighet, den kommer med en gang jeg bare tenker på å skulle si noe slikt. Jeg har jo ikke lyst til å såre noen. Så jeg lar som regel vær, og lar det gå over. Jeg har alltid tenkt at det er bedre å ta opp ting enn å la være, men noen ganger syns jeg det er bedre å prøve å glemme det. Og med noen ganger mener jeg stort sett hver gang. Uff, slike ting syns jeg er skikkelig vanskelige. Det er enkelt å si at man skal snakke om ting, men det kan være skikkelig vrient noen ganger.
Gjelder det alvorlige ting så tar jeg det så klart opp, men sånne småting som enten skuffer meg eller sårer meg eller andre er vanskelig å si. Jeg vet at mye kommer an på måten ting blir sagt, for det går an å si ting på en fin måte. Likevel er det et vanskelig område og jeg kan ikke skjønne hvorfor jeg har blitt slik, for jeg var overhodet ikke sånn før. Hvis det var noe, så fant jeg en fin måte å si det på og det gikk jo helt fint, men nå… NEI! Er det alderen, eller har jeg blitt litt skjør i kantene??!.
Min Instagram HER og min Facebook side HER, følg meg gjerne 🤞
Jeg er som deg. Sier ikke noe. Tenker at det de har gjort, vært snille, et viktigere enn at ting blir helt etter mitt hode 🙂
Ja det er så synd å skulle si no da 🤦♀️
På dilemmaet du hadde som eksempel; Det kommer ann på.
Bare snu dilemmaet på hodet. Ville du f.eks at din “venn” skulle sagt ifra om at hun egentlig ønsket en annen farge, eller ha feil gardinfarge i åresvis fordi hun ikke turte si fra?
Det er innafor å være ærlig å spørre om å få bytte selv til den fargen man ønsker og mener “kler stua”. Man kan gjerne beklage at man var utydelig, og si tuuusen takk, det var kjempesnilt 😉 Men om det ikke er så viktig med fargen ville jeg ikke sagt noe, bare takket. 🙂
Men forstår hva du prater om. 🙂
Ja det der har du veldig rett i, det letteste er nok å snu dilemmaet. Ville nok at hun sa fra, hadde vel egentlig bare sett på det som litt morsomt når jeg tenker etter. Men det er vanskelig dette her. Takk for råd, det skal jeg tenke på hvis jeg kommer opp i en lignenede situasjon. Klem 😊