Jeg er så utrolig glad for at jeg valgte å begynne å blogge, jeg er så glad for at jeg stakk foten ut i det ukjente. Jeg som egentlig er så redd for slikt, men jeg torde å gjøre det. Det er jeg stolt av og jeg syns det er ble så mye lettere å åpne seg i et offentlig miljø enn imellom permen i min dagbok. Hvor merkelig er ikke det? Det er mye enklere å variere innhold her, det er lettere å fokusere på de riktige tingene. For det er ikke bare det negative som kommer ut her. Jeg hadde lyst i så lang tid til å starte med blogg, jeg ville ikke skrive i dagbøker lenger. Jeg ville skrive mer, men jeg brukte mange år på å faktisk gjøre det. Jeg hadde en blogg, men jeg skrev ikke på den, jeg skrev heller på papir, det var tryggest.
Jeg skulle fokusert på det gode også
Så begynte jeg å tenke på hvor godt det gjorde meg å skrive, hvor god terapi det var på dager da alt var litt mørkt. Men også på hvor godt det hadde vært å delt mine gleder. I mine dagbøker skrev jeg sjeldent om de gode tingene, den var der til det som var ille og ikke til det som var godt. Når jeg kikket igjennom dem så fikk jeg vondt i magen og angrer på at jeg ikke hadde flere muntre ord, for jeg hadde det jo så bra også. Alt var ikke bare ille, men det skulle man faktisk tro ifølge mine gamle dagbøker.
Å fokusere på det negative gjorde meg ikke noe godt, det ga bare negativiteten røtter. Det ble så mye bedre når jeg klarte å bryte de røttene og ikke gi det mer vann.
Ingen fortjener det
Jeg ønsker ikke at noen i min nære familie skulle lese de og tenke: “herregud, hadde hun det så ille?” For det er nettopp det de hadde kommet til å tenke, og det var ikke slik det faktisk var. Men det var når jeg følte meg ensom, når angsten min holdt meg våken om nettene og når jeg var sliten og lei jeg skrev best. Da kom ordene ut som perler på en snor, og da skrev jeg for å få det ut, komme over det, for så å bli glad og positiv igjen. Men det ble aldri nevnt der.
Det var leit, men det var det mest rettferdige å gjøre
Den dagen noen skulle lest dem, det måtte vært etter at jeg ikke var her mer. Da kunne jeg jo ikke forsvart innholdet eller forklart noe av det som sto der. Det var skikkelig leit å makulerer dem, kaste dem i søpla, men det var det mest rettferdige å gjøre ovenfor andre i min nærhet. Det var da, dette er nå og i dag er det godt å skrive om alle de gode tingene som skjer i livet mitt også. Det er ikke bare terapi å få ut gørr og skrive om det som er negativt. Men å dele det positive også, det gir meg så mye. Er det noe jeg er fan av og lever opp til så er det positivitet, det er det man kommer lengst med. Det er kanskje derfor jeg har det så godt som jeg har det i dag.
Min Instagram HER og min Facebook side HER, følg meg gjerne 🙏❤
Jeg vil så absolutt si du gjorde det rette i å makulere de. En har nemmelig aldri noen garanti for at ikke den dagen vil komme hvor et familiemedlem kommer hjem mens du har latt dagboken ligge åpen på stuebordet i det du bare skulle en tur på toalettet.. Med andre ord; Så lenge den eksisterer, er det alltid en risiko for at den kan leses, og selv om en i teorien er fullt klar over at dagbokutblåsninger ikke skal betraktes som sannheter, skulle jeg likt å se den forelder, barn eller partner som ikke ville blitt regelrett traumatisert av å lese sånt som f.eks ‘Jeg skulle så indelig ønske jeg hadde forblitt barnløs’.. For min del, kan jeg iallefall ikke se for meg at jeg kunne fått et forhold til vedkommende familiemedlem tilsvarende det som var FØR notatet ble lest om det var meg som ble omtalt i slike vendinger av et familiemedlem! – Selv om jeg er aldri så mye klar over at vedkommende ikke mente det som h*n hadde skrevet! 😉
Har heldigvis aldri tenkt den tanken, men det er nok noen som har kunnet skrive noe sånt. Jeg tror at ingen har godt av å lese andres dagbok, jeg tror heller ingen ville kikket i den om den hadde ligget fremme. Jeg er sikkert litt naiv der, men tenker mer på når min tid er over og det skal ryddes etter meg.Da blir det vanskelig å forklare seg så da var det like greit å få de vekk. 🙃