En tom benk, trolsk stemning og tanker som surrer.. Noen bilder sier mer enn 1000 ord, og bilder som dette representerer for meg liv som ikke er lenger og det får meg til å tenke på de jeg kjente som er døde og døden selv. Jeg frykter nemlig den dagen så mye da jeg mister en av mine aller nærmeste, den dagen benken jeg har delt med dem blir tom. Den dagen jeg ikke lenger kan ringe, sende en melding eller dra på besøk til dem, den dagen da min Pappa eller Mamma ikke lenger er her. For hvis livet går i den retningen det skal, så betyr jo det at jeg mister dem før de mister meg. Selv om at det kan være mange mange år til så gruer jeg meg allerede nå.

Gruer meg til livet uten, at livet slik jeg kjenner det skal bli annerledes. Jeg har heldigvis med årene fått et annet syn på døden, for jeg trodde at jeg var redd for døden i mange år og jeg var sikkert det på en måte også. Men jeg tror at det jeg virkelig var/er redd for er at man går glipp av livet, at man ikke får opplevd alt man vil oppleve. At noen jeg kjenner og er glad i skal slutte å leve, at de ikke lenger skal være til stede i denne verden. For selve døden, det er sikkert et fint sted, et sted der man ikke behøver å bekymre seg for noe, en dyp fin søvn som man bare ikke våkner fra, en søvn som kanskje inneholder evige magiske drømmer.

Jeg er en person som er veldig bekymringsfull, jeg tenker mye og jeg bryr meg mye. Noen ganger så kan det være skikkelig unødvendig, skikkelig tidskrevende og skikkelig teit rett og slett. Jeg mener ikke at jeg går rundt å bekymrer meg for alt hele tiden, men hvis noen nære meg er syke feks så bekymrer jeg meg for dem hele tiden. Hvis barna skal noe som kan være skummelt så bekymrer jeg meg. Jeg har så lyst å slutte med det, slutte å være så bekymringsfull og heller fokusere på livet, på det fine livet jeg har med både Mamma og Pappa i det. Dette er et mål jeg må nå, for livet er nå, livet er mitt og livet er godt.

Følg meg gjerne på Instagram og Facebook også ❤