Jeg er egentlig veldig glad for at Amelia er i den alderen at hun ikke skjønner noe av det som skjer rundt omkring. Nå kan jeg dra å se henne, leke litt med henne på avstand og hun behøver ikke å gruble over hvorfor vi besteforeldre ikke koser henne.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Det er ikke noe som må forklares til henne og man behøver ikke å få dårlig samvittighet for å ikke ta henne om hun hadde strukket ut armene for at hun ville bli løftet opp. Men likevel så savner jeg å holde henne, jeg savner så inderlig å kose henne.

Nå er hun 7 mnd, hun har fått 2 fine tenner og hun kommer seg rundt omkring. Hun har ikke helt knekt koden med å krabbe, men hun har skjønt hvordan utgangspunktet er.

Jeg kan tenke meg at det må være så mye tøffere for de som har barnebarn som merker at ting er annerledes. Men likevel ikke skjønner noe om man prøver å forklare. Det å ikke kunne kose og klemme dem, det å måtte si nei hvis barnet vil på fanget eller ikke trøste hvis det trengs. Fælt å si nei, når man så inderlig vil.

Jeg tror kanskje at jeg er glad for at det er slik det er i dag med tanke på mulighetene man har likevel. Jeg er nemlig så glad for at jeg får være med henne, se henne utvikle seg og følge med på mye av det som skjer. For nå går det jo ikke mange dagene mellom hver gang hun lærer seg noe nytt, før hun opplever å klare noe hun ikke har klart før.

Jeg gleder meg til vi kan ta hverdagen tilbake 🙏

Min Instagram HER og min Facebook side HER, følg meg gjerne 🙏❤