Det er mange ting som er vanskelige å takle i livet, og vi har alle noe vi gruer oss til som vi kanskje må gjøre selv om vi ikke har lyst. Jeg har opplevd noen ting i livet som fortsatt har spor i hjerte mitt. En av dem var for mange mange år siden. Det er ikke ting som gjaldt meg personlig, men som jeg opplevde som en av de mest følsomme opplevelser så langt. Jeg var 20 år og bodde i Sandefjord sammen med min samboer den gang. Familiebåndene var tette og det var et godt samhold med både tante, onkler, fettere og kusiner.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

En av hans kusiner mistet sin unge sønn, det var så utrolig trist og ved å vise vår omsorg så reiste vi til dem . Veien dit var kort, men virket så uendelig lang. Jeg har aldri gruet meg så mye til noe som jeg gjorde da. Hva skulle jeg si? Hva skulle jeg gjøre når jeg kom inn dit. Tusen tanker fløy gjennom meg og jeg husker at jeg var både svimmel og kvalm. Jeg måtte skjerpe meg, det var IKKE meg det var synd på.

Dette er en hendelse som har satt spor i mitt hjerte, og jeg husker denne dagen som om den var i går. Jeg er veldig glad for at jeg var der, selv om at det ikke ble sagt så mye så vet jeg at handling betyr mer enn ord. Noen ganger må man legge sin egen frykt for noe på hylla og være der for andre. 

Vi kom frem og gikk opp trappen, da vi kom inn så var så klart stemningen mørk og trist. Jeg husker at mammaen og hennes nærmeste familie satt rundt det runde kjøkkenbordet. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, jeg visste ikke hva jeg skulle si. Hva sier man i en sånn situasjon da, jeg husker jeg tenkte at kanskje ord kan utelates og at en klem er det som trengs. Men jeg klarte ikke å gjøre noe, der og da visste jeg rett og slett ikke hva jeg skulle gjøre.

Hele kroppen min var skjelven og munnen var tørrere enn noen gang. Så snur mammaen seg mot meg, reiser seg opp, gir meg en god klem og sier:” Ikke vær nervøs, det går fint. Tusen takk for at du kom, det betyr så mye”. Ord jeg aldri vil glemme. Jeg hadde så vondt av dem og jeg prøvde å skjule at jeg ikke visste hva jeg skulle si eller gjøre, men det klarte jeg ikke. Slike situasjoner er så vanskelige, man har så lyst å komme med trøstende ord. Jeg overtenkte hva jeg skulle gjøre når det viste seg at det viktigste var at man var der.