“Vi damer er ganske bestemte vesen og stort sett så vil vi ha det på vår måte, hvorfor er det slik tro? Man kan snakke om en sak og prøve å høre hverandres mening. Man kan snakke om en ting man skal gjøre sammen og om hva man skal ha til middag. Men i bunn og grunn så skal vi damer ofte ha det siste ordet i en diskusjon/samtale uansett. Det er jo sånn det ofte er eller er jeg alene om å være litt bestemt?”

Dette har jeg tenkt litt på i den siste tiden, tenkt på hvor bestemt jeg egentlig er og hvor ofte mine ønsker er slik det skal være og blir. Jeg snakka med ei venninne angående dette i går og som hun sa: “Slik har jeg aldri tenkt over det før faktisk”. Ikke jeg heller har tenkt så dypt og seriøst over det før og jeg vet ikke helt om jeg får til å gjøre noe med det, men jeg kan ihvertfall innrømme at det er slik her i huset. Hvis det for eksempel skal males noen vegger her i huset så er det den fargen JEG har bestemt meg for å ha som blir fargen vi bruker uansett hva han sier. Det er ikke noe å diskutere liksom.

Hvis vi skal bort et sted og han finner ut at det lønner seg å kjøre kl 10, men jeg vet at det holder med å kjøre 10.30 så argumenterer jeg imot og ofte så blir det slik jeg sier. Kan ikke jeg bare holde kjeft innimellom! Akkurat nå er jeg brutalt ærlig og setter kanskje ting litt på spissen og det høres kanskje verre ut enn det er. Men jeg kan ikke få sagt det på en annen måte enn dette. Jeg spør ofte Rune om hva han synes når jeg skal i gang med noe JEG har bestemt meg for at skal gjøres. Men hører jeg på han om han kommer med et annet forslag? NEI, jeg gjør jo ikke det. Det jeg gjør og er “flink” til er å si nei til hans forslag nesten før han har forklart ferdig.

“Nei det kan du bare glemme, det skal vi ikke! Nei jeg vil ikke se den filmen! Nei, vi skal ikke på besøk nå! Nei, du skal ikke reise bort i kveld! Nei, vi skal på butikken nå og ikke i morgen!” HVEM har utnevnt meg til sjefen egentlig? Hva med å prøve å si “Ja, det kan vi gjøre, ja det kan vi se på, ja vi kan ta butikken i morgen.” Goals 2021?  

Ofte er det jo egentlig ferdig diskutert med meg selv før vi har i det hele tatt har snakket om det. Jeg spør han om hans mening selv om at jeg har bestemt meg for hvordan jeg vil ha det. Hvis han er enig så er det jo helt greit, hvis ikke så hører jeg ikke med det øret. Men å spørre han, det gjør jeg. Skjønner ikke helt meg selv til tider. Dette er ikke noe som skaper noen form for problemer mellom oss og det skal nok han virkelig ha æren for. Det er nettopp tanker som dette som har gjort til at jeg har blitt litt mer oppmerksom på hvordan jeg faktisk er innimellom.

Hva hvis jeg snur på situasjonen og tenker at han var som meg ang enkelte ting? Hva hvis han avfeier mine forslag og mine ønsker like lett som jeg gjør med hans. Hadde jeg da reagert på samme måte som han, NEI det hadde jeg ikke. Da hadde jeg nok møtt en IKKE fornøyd Lene i speilet. Det skal sies at jeg faktisk er veldig snill og er som jeg er på en veldig hyggelig måte. Jeg er aldri sint, frekk eller ekkel i måten jeg sier ting på. Det blir som regel sagt på en humoristisk måte, men med en tone så alvoret skinner igjennom.

Jeg vil ofte gjerne få det slik jeg vil, det er det som er sannheten. Når du tenker etter, er det litt sånn hos deg også?

Min Instagram HER og min Facebook side HER, følg meg gjerne 🤞