Som dere vet så har jeg det bedre i dag, og tør nå å gjøre mer enn før. Men det ligger i meg, og i perioder så slår det over meg som en bølge fra havet. Og nå kan jeg bli sjokkert når den kommer, for jeg går både uker og måneder uten å kjenne så mye på det. Det er når jeg skal noe jeg ikke er vant med å gjøre at den kommer. Og da må jeg tenke meg 2 ganger før jeg bestemmer meg for om jeg skal gjøre det eller ei.
Det er vanskelig å beskrive, men jeg kan for eksempel som i dag tenke: “Kanskje jeg skal spørre Rune om vi skal kjøre en tur til Oslo å gå på jul i vinterland “. Men så skyller denne bølgen med tanker over meg som jeg har kjent på så mange ganger før. Som har stoppet meg fra å gjøre ting som dette i så mange år. Og jeg er noen ganger usikker på om tanken er en vane fordi jeg har tenkt sånn så mange ganger, eller om det er slik mitt liv bare er og kommer til å være. At jeg bare må godta at jeg aldri vil bli helt kvitt denne angsten.
Jeg spurte ikke Rune om dette i dag, for i dag kjente jeg på den skrekken igjen. Jeg lot bare tanken forsvinne og gjorde noe annet i stedet. Selv om at jeg vet at det hadde vært koselig å gjøre, og jeg vet at jeg hadde nok taklet det. Men jeg er vant fra tidligere at slike ting som dette er vanskelig. Det er ikke lange biten fra oss til Oslo, men i dag føltes det som om det var uendelig langt. Jeg har en viss kontroll på å takle disse “anfallene” når jeg kommer opp i situasjoner som jeg før ikke har klart.
Men i dag blokket de meg, i dag lot jeg tankene mine ødelegge en ide som kunne gitt oss en koselig dag i Oslo, og det gjorde meg trist. Men vi har likevel hatt en fin dag, han helt uvitende om min tanke… enn så lenge…
Ha en fin kveld, det har vi.
Følg meg gjerne på Instagram og Facebook også ❤
