Jeg trodde jeg skulle besvime, det var trangt og fullt av folk..

“Jeg kjente at angsten i meg tok skikkelig tak, verre enn noen gang og hjerte mitt slo fortere og fortere. Det bygde seg opp til et uvær inni meg og jeg visste ikke hvordan jeg skulle komme meg ut av situasjonen jeg befant meg i!”Farmor døde, og uka etter var det begravelse og vi skulle fly til Tromsø. Jeg visste at jeg måtte være med på dette og begynte å grue meg til både flyturen og begravelsen. Men siden jeg visste at jeg skulle dra begynte jeg å forberede meg psykisk, for jeg var klar over hva jeg hadde i vente.

Jeg var mentalt klar for denne flyturen trodde jeg, og jeg gruet meg bare helt slik jeg pleier å grue meg til å fly. Men når flyet begynte å rulle ut mot flystripa så snurpet halsen min seg sammen. Jeg følte at jeg ikke fikk puste og jeg ville av flyet. Men jeg kunne ikke, jeg torde ikke si noe og jeg kunne ikke lage noe greier ut av min redsel.

“Jeg trodde jeg skulle besvime, det var trangt og fullt av folk”

Jeg visste at det var ca 10 minutter til jeg kunne ta av beltet og gå på do, for min angst slo seg direkte til magen. Jeg kaldsvettet, jeg slet med å puste og jeg skulle samtidig skjule dette for de rundt meg. Og denne gangen kunne jeg ikke bare gå fra situasjonen.Hjerte mitt slo fortere og fortere og jeg trodde et øyeblikk at jeg kom til å besvime. Aldri før har jeg noen gang følt meg så alene som jeg gjorde da, og jeg brukte all min styrke innvendig til å ikke klikke helt. Jeg var redd ingen skulle forstå meg og jeg var redd for å høre setningen “bare slapp av, det er ikke farlig”. For det er vel nettopp det jeg selv hadde sagt til andre.

For meg så var det farlig der og da, for meg føltes det som om min siste time var kommet. Jeg måtte konsentrere meg om meg, jeg måtte puste med magen og bare vente. Vente på noe som for meg var like ille, å gå på do på flyet. “Pling”.. Skiltet for belte var av og jeg kunne gå. Nå skalv kroppen min, men jeg kom meg på do. Fikk gjort det jeg skulle, så måtte jeg puste ut og roe kroppen. Jeg fikk samlet meg litt og nå måtte jeg bruke den styrken jeg visste jeg hadde inni meg til å takle resten av turen.

“Hun skjønte nok at noe var på gang og at jeg ikke hadde det så bra”

Da jeg gikk ut av do etter x antall minutter sto det ei flyvertinne utenfor å spurte meg om alt var i orden. “Jaja, alt i orden her” Jeg var sikkert hvit i ansiktet, men hadde fått roet meg ned noe. Så tilbake til setet mitt, smile og gi uttrykk for at alt var som vanlig. Jeg leste i de blader som var i lomma på setet foran meg, men hva jeg leste har jeg ikke peiling på.

Heldigvis gikk flyturen ganske kjapt og ute på bakkeplan var kroppen nesten tilbake i det normale, phuuuu. Denne flyturen kommer jeg aldri til å glemme og det er vanskelig å forklare hvordan denne opplevelsen FAKTISK var. Men har du angst så kan du sikkert tenke deg til det. Hver gang jeg er på flytur etter dette går tankene mine til de rundt meg. Kanskje en av de har det slik jeg hadde det den gangen uten at noen vet det og det gjør meg vondt.

i-love-glitter-font

 

Følg meg gjerne på Instagram og Facebook også ❤

 

4 kommentarer
    1. du er flink til å sette ord på angsten. Som pårørende har jeg lært at det ikke nytter å si noe sånt som slapp av eller ta deg sammen som du sier , men jeg lurer stadig på : Hva er det lureste jeg kan gjøre i en sånn situasjon ? Hva hadde DU ønsket jeg skulle gjort for deg i en sånn situasjon? Når man lever med en person med angst gjennom mange år, så blir i hvert fall jeg litt redd for å si eller gjøre noe feil, nettopp fordi jeg har erfart at det kan trigge angsten. Mennesker med angst er akkurat like forskjellige som alle andre,så det som funker for deg er ikke nødvendigvis det som funker for min kjære. Men jeg har i hvert fall lært at det er viktig å ta sånne samtaler i gode stunder for å ha et bedre utgangspunkt når situasjonen dukker opp. takk for nok et aktuelt innlegg Lene 🙂

      1. Før så lot jeg slike hendelser være mine, jeg delte det ikke. Og det er lite som kan sies midt i en sånn situasjon som hjelper. For innerst inne så vet man jo at man overlever, det føles bare ikke slik der og da. Støttende ord og ikke belærende ord er vel det som passer hvis man vet og opplever at noen får et angstanfall. Andre får ikke fikset det ved å være streng feks. Men man må ta tak selv, øve på situasjoner så går alt bedre.. jeg har det bra i dag heldigvis ❤

    2. Ja, ikke godt når det blir sånn. Fint at hun spurte da, og kanskje skulle man si at man IKKE har det bra. Det gjør vi aldri… Klem <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg