Nå er jeg i skravlemodus igjen, så derfor skal jeg fortelle dere noe. Det kan hende det er flere enn meg som kjente det slik for et år siden.
Når skolene stengte i mars 2020 og vi ble oppfordret til å holde oss hjemme i karantene i 14 dager så følte jeg på en slags lettelse i egen kropp. 14 dager hvor jeg kanskje slapp å si nei til noe jeg ikke hadde lyst til å gjøre. Dager da vi alle skulle være hjemme og ikke noen kunne gå på kino, på bytur på lørdager og på alle plasser der det krydde av mennesker. Jeg kunne slappe av på en helt annen måte enn jeg til daglig gjorde. Livet med sosial angst fikk en pause, en pause jeg trengte.
Selv om at jeg til daglig ikke er så plaget med dette så er dette noe jeg aldri kommer til å bli helt kvitt. Det ligger latent i meg og blir trigga for hver gang jeg får et spørsmål om jeg vil noe jeg aldri har likt å gjøre pga angst. Som for eksempel kino, jeg klarer ikke å slappe av der. Kjøpesenteret på lørdager er ikke et sted jeg vil være og en fullpakka restaurant på lørdagskvelden er heller ikke mitt førstevalg. Nå skulle ingen gjøre dette på en stund og det var faktisk deilig.
Jeg ville heller hatt en hverdag med tilfeller der jeg sa nei til å gjøre ting enn å ha dette viruset i verden. Livet som jeg kjenner det har hatt pause lenge nok og kanskje jeg har lært en ting eller to av det. Vi lever en gang og angst dreper ikke et menneske. Jeg vil utfordre meg selv mer, jeg vil prøve å komme sterkere ut av denne pandemien. Prøve og feile er bedre enn å ikke prøve i det hele tatt.
Etter hvert dukket det opp et nytt problem, for nå skremte coronaen meg og jeg ble kjemperedd for at den skulle ramme noen av mine nærmeste, kjente eller meg selv. Så til en viss grad så vil jeg vel si jeg har vært i en slags karantene i 1 år nå. Man lærer seg jo å leve med dette og levemåten som har kommet med den så jeg får gjort det jeg trenger å gjøre. Men nå begynner jeg virkelig å kjenne på lengselen etter en normal hverdag, en hverdag uten spørsmålet jeg i hvert fall stiller meg selv. Kan jeg gjøre dette? Er det trygt?
Jeg savner å være på fest med ALLE mine venner, jeg savner å ha store samlinger med familien og jeg savner å kunne klemme. Jeg savner pappa og for første gang i mitt liv har det gått over 1 år uten at jeg har truffet han. Jeg vet at vi er på vei til å normalisere hverdagen, men jeg tror at det vil ta litt tid enda. Nå går det heldigvis mot lysere tider, bedre temperaturer og et lettere sinn. Det er ikke til å stikke under en stol at været hjelper masse på både humør og stemning. Det blir bra til slutt og jeg gleder meg til den dagen kommer.
Ha en fin søndag, det skal vi 🌸
Min Instagram HER og min Facebook side HER, følg meg gjerne 🤞
