Vi er ulike på mange måter, vi tenker litt forskjellig på visse ting. Men, vi har lært oss å takle våre ulikheter sammen og nettopp derfor har vi det så bra som vi har det. Jeg sleit litt med å si hva jeg tenkte på i starten av forholdet vårt, det var liksom enklest å bare si at det ikke var noe. Men jeg fant fort ut at det var på tide å snakke i stedet for å bare tenke. Og på grunn av det så tror jeg vi har kunnet legge noen problemer på hylla fordi vi har klart å løse de sammen. Enten ved å bli ordentlig enige om saken, eller å bli enige om å være uenig.

 

Når det kommer til ulikheter så er det noe man har i et forhold, for vi er jo 2 mennesker med forskjellige meninger. Vi har ulike måter å være på til tider og forskjellige opplevelser av en og annen ting innimellom. Hvis han føler at det vi ser i en dokumentar feks er helt riktig og jeg føler det motsatt, så spør jeg gjerne hvorfor han mener det. Da setter vi på pause og snakker litt for og imot våre meninger, men da får vi et svar, respekterer det og vi ser videre. Jeg kan ikke bli sint på han for at han mener en ting og jeg en annen. Jeg kan ikke be han om å tenke som meg, og det kan ikke han heller mot meg. Vi diskuterer gjerne, men godtar at vi tenker ulikt på en sak.

 

Det er viktig å møtes på midten og godta hverandre som den man er. Ikke sette en stopper for hverandres interesser og støtte istedet for å kritisere. Når du snakker, gjentar du bare det du allerede vet. Men hvis du lytter, kan du lære noe nytt. Vi vet at vi ikke er perfekte, det gjør oss perfekte for hverandre. 

 

Jeg er hønemor og lett å tvinne rundt lillefingeren, han er mer slik at har han sagt nei så har han sagt nei. Derfor må jeg innimellom si nei jeg også og ikke gi meg på det. Men jeg får lov å være den jeg er som gir etter innimellom, så lenge jeg lar han stå på sitt når det er han som blir spurt og sier nei. Da blander jeg meg ikke inn og overkjører han, det hadde blitt helt feil, selv om at jeg mange ganger har hatt lyst. Da går jeg å finner på noe annet til det er glemt av den som kom å spurte.

 

Det som har fått oss gjennom årene uten store krangler er at måten vi snakker til hverandre er god, måten vi snakker sammen på er også god. Vi har respekt for hverandre, vi kan diskutere på en god måte og vi tolererer at vi er ulike på visse ting. Man kommer langt med det, pluss at vi er ekstremt tålmodige med hverandre. Og det viktigste av alt er at vi fra dag 1 sammen har vært oss selv i hverandres selskap. Alt er ikke bestandig fryd og gammen og vi kan bli skikkelig irriterte på hverandre helt klart. Men det som gjør det helt ok er at vi klarer og fikse det på en fornuftig måte.

 

Min Instagram HER og min Facebook side HER, følg meg gjerne 🙏❤