Det er mye negativt rundt omkring i kommentarfelt og i det daglige ang akkurat dette. For ifølge mange mennesker så er man ikke syk hvis man ikke har synlige plager. Jeg vet det, jeg har vært skikkelig plaget med angst. Jeg kom meg over det verste og er ikke daglig plaget lenger, men det var ikke mange som trodde jeg var så plaget som jeg faktisk var. For jeg hadde et ytre som ikke tilsa at jeg var plaget med noe..
En ting jeg vet sikkert er at du ser ikke mer utadvendte mennesker enn de som er plaget med angst eller lignende, for er det noe vi kan, så er det å sette på et ytre. Et ytre som er mer selvsikkert enn de fleste og det er selv om at man på innsiden bare har lyst å dette nedi et hull og bli der.
Det er av eget valg at man forteller om det og det er av egen fri vilje man velger å publisere dette på sosiale medier. Men for noen så er det meget god hjelp i det, det er godt å vite at man kan være åpen om det. Og i mange tilfeller så kan det være et vendepunkt for noen.
Det var en periode det var mange som skrev om dette, mange som var deprimerte og hadde angst. Jeg tror det ble slik fordi det ble oppdaget at det var greit å fortelle om det. Selv om at ordet angst og depresjon kan bli litt overbrukt i visse tilfeller, for det er ikke angst og depresjon å ha en dårlig dag eller et dårlig humør en dag.
Men det er forskjellige grader på psykiske lidelser, alle er ikke like hardt rammet og alle har ikke redsel for samme ting. Poenget mitt er bare at ingen har rett til å dømme andre og ingen kan vite hva som foregår i hodet og kroppen til en annen person.
Send en støttende kommentar til de som skriver om det og åpner seg, eller ikke skriv noe i det hele tatt. Negative kommentarer på slik kan gjøre vondt verre og er skikkelig unødvendig. Vær støttende eller gi faen!
Ha en fin dag alle sammen 😘
Fant denne repostet på facebook, vet ikke hvem som har skrevet, men den er fin…
Velkommen til verden som kronisk syk.
Pust med magen, len deg bakover og gled deg.
De neste årene vil du oppleve å miste jobben din, din tilknytning til det produktive samfunn. Du blir en byrde, en snylter, NAVER
Du vil erfare en sorg. Sorg over tapet av livet, slik du kjenner det. Men pust med magen, omverdnen ser deg helst som deprimert! Giddalaus, endret og tidvis sur. Så, du kan jo bare ta deg sammen, skjerpe deg litt, ta en langweekend så er du på topp igjen.
Om noen spør, så svar det går fint, og smil bredt. Ingen vil lytte til dine ord om en hverdag uten innhold. Om sykdom, smerter, medisiner og behandlinger. Det er ukomfortabelt, passer ikke i deres tidsskjema.
Dessuten blir du nok frisk om du vil. For tanta til broren, til fettern, til Gundersen på hjørnet, bak Jensen der Abrahamsen bor, han ble jo frisk av vitaminer fra helsekosten. Måtte bare trene litt.
Naboen så jo forresten at du gikk tur her om dagen, og du var ute med ungene dine. Handla mat gjorde du og. Så bare ta deg sammen du., slutt å vær negativ, så er du snart tilbake på topp.
Venner er der til å begynne med. Kommer innom, sender en melding, inviterer til tur, fest, lag osv…
men tiden går, etterhvert som du sier NEI, kan ikke, orker ikke, eller avlyser i siste sekund. Ikke fordi du ikke vil, men fordi bena ikke bærer deg, pulsen skyter i været, kroppen skjelver og synet blir tåkete, blir det også stille.
De gir opp, de glemmer deg, du har endret deg, og er ikke lengre den samme. Eller er du det ? Personligheten din ble vel ikke borte?
Du finnes vel fortsatt inni der?
Bak smerten, bak sorgen, bak den tapte hverdagen? Smilet ditt, livsgnisten er der, men du glemmer den, de glemmer den.
Sakte men sikkert forsvinner en inn i ensomheten. Du ignorerer ingen, men du må samle krefter, i timer, dager, ja av og til i uker for å makte “livet”. For å møte verden, fresh med ett smil om munnen . Men du blir fort sliten.
Alle ansiktene flyter sammen, de mange samtalene blir en summende grøt. Du henger ikke med, kan ikke svare, har ikke noe å snakke om, finner ikke ordene.
Du fomler, må komme deg hjem, må hvile, stenge verden ute.
Tilbake står verden slik du engang kjente den. Den stirrer på deg, ser forundret ut og forstår ikke. Du ser ikke syk ut. Kan du ikke bare skjerpe deg ? Ta deg sammen ? Bli den du var før ?
Tenk om det hadde vært så enkelt, da hadde nok ingen kroniker vært syk. ❤❤
Det er jo helt ille… ja tenk om det hadde værtnså enkelt… men, det er det ikke 😔❤
Amen til deg. Veldig bra skrevet og så veldig sant..
<3
Flott sagt!
🙏😘