Det å skulle holde en tale i et selskap er vel en av de tingene jeg frykter mest, jeg prøvde å øve på å holde en tale når konfirmasjonen til Daniel nærmet seg, men jeg klarte ikke å få det til alene med meg selv engang. Jeg blir jo så tårefylt og flau og får ikke frem et ord. Det er litt irriterende da jeg har null problemer med å snakke med folk. Enten det er kjente eller fremmede. Så hvorfor er det å holde en tale så innmari skummelt?

De fleste som holder taler for barna sine eller til sine kjærester blir jo tårefylte, jeg syns jo ikke de er dumme eller rare for det. Så jeg er jo ikke redd for at noen skal synes jeg er dum egentlig. Jeg beundrer alle som får det til, de som har styrken til å faktisk bare gjøre det uansett hva som skjer underveis. Jeg har en gang sagt at hvis Daniel skal gifte seg, så SKAL jeg få det til. Shit, nå er han jo forlovet og det går mot bryllup en dag i fremtiden.Heldigvis på alle positive måter så dukket det opp en graviditet som kanskje utsatte det litt. Det ga meg litt mer tid, for jeg gruer meg jo allerede, jeg tenker på det og er spent på om jeg får det til på den dagen. Jeg syns jeg burde gjøre det, men jeg vet ikke. Kanskje jeg besvimer når jeg reiser meg opp, kanskje jeg ikke får frem et ord engang. Å holde tale er skummelt enkelt og greit. Er dere enig? Eller er det noe dere klarer fint?

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå