1.juledag fikk Norges befolkning beskjeden om at Ari Behn hadde valgt å ta sitt eget liv. Litt over en uke senere ble han bisatt og Maud Angelica holdt en tale til sin avdøde far. En tale der hun også snakket direkte til det Norske folk, ord som skapte overskrifter og reaksjoner overalt. Gode reaksjoner, mennesker ble varme om hjerte og hørte på veldig flotte ord, veldig sanne ord og et viktig budskap.
At man skal være gode mot hverandre, at man skal be om hjelp om man trenger det. Utrolig mange gode oppfordringer og uansett hvor man snudde hodet ble det snakket om denne talen og dens innhold med fine ord og kommentarer. Det var velfortjent og i tiden etter virket det nesten som om at Norge tok en pause i netthets og drittkommentarer rundt omkring. Det skulle jo egentlig bare mangle.
Kan vi ikke holde sammen og støtte hverandre på en helt vanlig hverdag også?
Men hvorfor må det skje tragiske hendelser i landet vårt for at mennesker skal respektere andre, og la være å snakke dritt til hverandre. Norge holder ikke sammen på en vanlig hverdag, her i landet MÅ det skje noe tragisk for at man skal tenke seg om 2 ganger før man spyr ut av seg dritt til andre mennesker eller saker. De som bare MÅ få ut dårlige kommentarer klarer kanskje å holde seg unna kommentarfelt i 2-3 dager.
Det virker som om det klør i fingrene til noen og det tar ikke lenger tid enn det før de stygge ordene kommer strømmende på igjen. I nyhetssaker, artikler, blogger eller i forum på facebook. Som jeg skrev om i gårdagens innlegg så tåler ikke folk å høre konstruktiv kritikk før de kaster seg over tastaturet og går til personangrep? Hva med å ta det til seg og ikke si noe i stedet, hva med å prøve å være med å bidra til at landet vårt skal leve opp til ryktet sitt?
Følg meg gjerne på Instagram og Facebook også ❤
