Jeg husker når Daniel ble født så var mamma for meg ei gammel dame, hun var bare 44 år faktisk. Jeg vet jo i dag at hun ikke var gammel, hun var jo forsåvidt ganske ung, men uansett så var hun blitt mormor og var ganske så gammel syntes jeg da. Det kan jo være fordi en dame på 44 i 1994 var litt “eldre” enn ei dame på 44 i dag. Jeg tenker ikke på henne som noe eldre nå i dag enn jeg gjorde da. Jeg har nettopp blitt 48 og har et barnebarn som er 4 uker i dag.

Plutselig så følte jeg meg så himla gammel, jeg var tross alt blitt farmor. Var jeg nå den gamle damen som jeg så i min mamma da Daniel ble født. Det slo meg som lyn fra klar himmel at nå var det Daniel sin tur til å se på meg på den måten. Jeg måtte bare spørre han og jeg krysset alle fingre på et positivt svar “Daniel, når du ser på meg og tenker på det at jeg faktisk er farmor til ungen din, ser du da ei gammel dame liksom? Tenker du slik ang meg? Og vær helt ærlig med svaret ditt, ikke være snill på en måte”  Jeg tar meg jo ikke nær av det hvis det var slik han følte, men håpet ikke det da.

“Nei Mamma, det gjør jeg absolutt ikke, hva får deg til å tro det?” Så jeg måtte jo fortelle hvorfor jeg tenkte slik da, men han forsikret meg om at han ikke tenkte slik ang meg da. Jeg bryr meg ikke om å være 48, men etter min tanke på min mamma den gangen da jeg så på henne som 70 ish, så følte jeg kanskje at jeg ble sett på som det også. Men det ble jeg ikke heldigvis, så da fortsetter jeg å være den “unge” farmora jeg er nå i min beste alder.Håper dere har en fin lørdag så langt, det har jeg ❤

Følg meg gjerne på Instagram og Facebook også ❤